torsdag 3. september 2015

Eksotisk avling

Vel eksotisk er kanskje å overdrive, for det er mange som dyrker både gresskar og mais her i landet. Men dette er første gang jeg har dyrket gresskar. Jeg sådde frøene tidlig i vår og plantene vokste godt, men det er bare den ene planten som har klart å bære frem gresskar.


Jeg ble tipset om at jeg måtte pollinere blomstene selv, om jeg skulle forvente avling. Det synes jeg høres merkelig da jeg har problemer med å se for meg at gresskarbøndene springer rundt i åkrene og bestøver alle blomstene. Jeg gjorde likevel noen forsøk mens både hann og hun blomstene blomstret samtidig. Vet ikke om det gjorde noen forskjell, for det er kommet frukter på planter jeg ikke har bestøvet også.


Derimot ser det ut som gresskarplantene lider av samme syndrom som agurkene. Fruktene vokser litt før de visner og dør og faller av. Til slutt var det bare disse to som vokste opp. Lenge har de vært grønne og vokst langsomt, men for cirka 14 dager siden begynte de å skifte farge, og nå er de nesten helt oransje.


Strengt tatt gjør ikke det noe at det ikke ble en kjempeavling, for jeg er ikke sikker på hva jeg skal gjøre med gresskarene likevel. De kan jo bli Halloweenpynt, men jeg er ikke stor tilhenger av å feire amerikanske høytider mens vi ignorerer egne tradisjoner. Dessuten ble jeg servert ganske mye gresskarpai da jeg bodde i USA, uten at jeg syntes det var kjempegodt. Men når sant skal sies er det snart 40 år siden og smaksløkene mine har vennet seg til mye jeg ikke likte som ung. Så kanskje skal jeg forsøke gresskarpai, eller kanskje gresskarsuppe? Det siste høres mer fristende ut.


Forresten liker jeg det frodige jungelpreget som selve planten gir. De store bladene fyller lett opp et nakent område, og selv om det ikke blir så mange gresskar, så er blomstene dekorative. De kan til og med spises, men det har jeg ennå ikke rukket forsøke. Den lille frukten ovenfor ender nok på samme vis som de fleste andre, råtner og faller av. I tillegg er stakkaren altfor sent ute til å rekke å bli til noe før vinteren kommer.


Mais er derimot en helt annen sak. Det smaker nydelig. Men skal jeg være ærlig var jeg ikke så begeistret for mais heller da jeg smakte det første gang. Tilgangen på mais har imidlertid vært bedre og jeg er blitt vant til smaken. Og aller best smaker mais like etter den er høstet. Jeg plantet mais også for fem år siden, men da ble kjøkkenhagen ferdig så sent at plantene ikke kom i jorda før i slutten av juni. I år kom jeg i gang mye tidligere og jeg kan nå telle 12 kolber.


Det er vel en akseptabel avling når hele åkeren ikke dekker mer enn en knapp kvadratmeter og står midt i staudebedet. Jeg har ikke høstet mais ennå og jeg er spent på om kolbene er helt modne. Jeg ser et par små kolber som jeg ikke tror klarer å modne, om vi da ikke får en meget varm og fin høst.


Må bare vente med å høste til "gubben" kommer hjem fra jakta, så han også får smake.




5 kommentarer:

  1. Deilig med egendyrket mat :-)) Her har brunsneglen tatt litt av gleden ved det men vi satser på opphøyde bed og kobbertråd :-)) God uke!

    SvarSlett
  2. Det er mange, mange år siden jeg forsøkte meg på gresskar, da prydegresskar. Men jeg synes det høres litt ut som mine sqaush. Tenkte ikke på sykdom men kaldt vær i perioder? Vei ikke, bare gjetter. Men to prima eks er jo ikke ille, og all mais, blir mumsigt dette :)

    SvarSlett
  3. Så flott avling!!! Å,så etter en sommer som denne! Du har all grunn til å være stolt :)

    SvarSlett
  4. Tusen takk for oppmuntrende ord. Det går jo litt opp og ned når man driver med selvdyrking. Noe lykkes jeg med, mens andre ting ikke blir så bra.

    SvarSlett
  5. Flotte de, da! Gresskarsuppe er su-upergodt :) Jeg ville brukt alt til det.

    SvarSlett