onsdag 22. juli 2015

Pyntekorg

Jeg rakk egentlig ikke å så så mange sommerblomster i år. Tida gikk i fra meg og et par av frøpakkene ligger fortsatt ubrukt. Men sånn er det når man gaper over for mye. Jeg fikk til slutt bare sådd prydtobakk, småkrage og pyntekorg (kosmos). Nå er det riktignok ganske mange frø i disse pakkene og det ble mange flere planter enn jeg orket å prikle, særlig av prydtobakk. 

Når jeg ser pyntekorg i salg i butikkene virker de å være mye lavere og tettere enn mine. Selv om jeg har knepet toppene flere ganger og de etterhvert har busket seg godt, synes jeg de vokste veldig mye i høyden den første tiden. Det førte til at de lett tippet over ende og måtte støttes opp. Men nå som de har stått ute en stund er stenglene blitt mer robuste og de kneiser ca 65-75 cm i været, som er i henhold til høyden de skal ha ifølge frøpakken.

Nå er forresten blomstringen i gang for alvor og jeg må si en del av blomstene nesten ser kunstige ut, med sine spesielle fargekombinasjoner. Så her er en liten honnør til pyntekorg som jeg for første gang har i ganske anseelige mengder av i både bed og krukker.








Jeg leste forresten nettopp at de skulle ha lite gjødsel for å blomstre rikere. Synd jeg gikk en runde og gjødslet godt i går.

tirsdag 21. juli 2015

Blott i blått for blåbær

For fem år siden tok jeg min mor med på blåbærtur her i Vestfold. Den første timen var hun så redd for å støte på huggorm at hun knapt fikk plukket bær. Men da huggormen uteble slappet hun av og fikk fart på blåbærplukkinga. Siden da har hun drømt om å komme tilbake til dette blåbærstedet.

Nå har hun vært på besøk i to uker og flere ganger ymtet frempå om vi ikke skal kjøre og se om vi kan finne blåbær. Jeg har ment at det kanskje var litt tidlig, den kalde forsommeren tatt i betraktning. Men i går var siste sjanse før hun skal reise hjem, og vi bestemte oss for sjekke forholdene. Nå kan jeg melde at blåbæra er moden, i alle fall på steder der sola har fått slippe til tidlig. 


 

Været var deilig og hverken myggen eller fluene altfor plagsomme. Vi fant faktisk masse blåbær. På to og en halv time sopte vi inn ca 17-18 liter blåbær. Det blir litt til både syltetøy, pai og blåbærgrøt.


Tross en kjølig vår og skiftende vær ser det ut til å bli et godt blåbærår, i alle fall her i Vestfold.


Mamma koste seg stort og trosset både vond rygg og stive hofter. Det hjalp muligens litt å strekke ut.


Nå gjenstår bare arbeidet med å rense og ta vare på bæra.


Kanskje drar jeg en tur til for å få nok bær til å lage blåbærsaft. Men i alle fall kan mamma reise hjem til Tromsø med flere liter blåbær i kofferten.

søndag 19. juli 2015

Endelig suksess med agurkene

Etter flere år med agurker som vokser godt til å begynne med, for deretter å sykne hen og dø, ser det endelig ut til at jeg skal lykkes med agurkene. Jeg har tidligere forsøkt å ha agurk og tomat i hvert sitt drivhus uten at det hadde noen effekt. Jeg har også dusjet plantene med grønnsåpevann, av og til med midlertidig suksess, men egentlig uten at det har hindret plantene fra å visne bort lenge før sommeren gikk mot slutten. Og agurker har det blitt smått med.


Men nå ser det ut til at jeg har funnet løsningen på agurk-døden. En venn av meg tipset om at agurkene ikke liker vann (særlig ikke kaldt vann) inn mot stilken. De er heller ikke så glad for kaldt vann på bladene. Da var det jo ikke annet å vente enn at plantene mine døde, for jeg hadde dusjet dem jevnlig med hageslangen siden jeg hadde lest at agurker trives i et fuktig klima.


I vår, da plantene var priklet og veksten så ut til å være godt i gang, flyttet jeg agurkene til lysthuset, mens tomatene stod igjen i drivhuset. Dermed skulle agurkene i hvert fall ikke dø på grunn av nærhet til tomatene. Men akk, agurkene syntes ikke å trives noe bedre i lysthuset. Stadig måtte jeg kaste planter som råtnet rundt stilken, like over jorda. Og de som stod igjen viste heller ikke tegn til å trives. Veksten stagnerte og bladene ble stadig gulere. Ikke forbrukte de vann heller, så hverken vanning eller gjødsling så ut til å hjelpe.


Men en dag jeg puslet i drivhuset oppdaget jeg 2-3 agurkplanter jeg hadde glemt å flytte. I motsetning til kameratene i det tomatfrie lysthuset hadde disse vokst ganske bra, og jeg så til og med antydning til blomsterknopper. Hva hadde skjedd, undret jeg. Disse plantene var såvisst ikke skremt av tomatene som stod knappe halvmeteren unna.


Løsningen viste seg sannsynligvis å være at de hadde stått på undervanningsfat og sugd opp vann nedenfra i stedet for å bli vannet ovenfra. Jeg besluttet umiddelbart at dette var en linje det var verdt å følge videre, og hentet de agurkplantene som ennå ikke hadde bukket under tilbake til drivhuset. Der ble de plassert på undervanningsfat, og utrolig nok, de fleste har kommet seg godt. 


Nå har jeg allerede høstet flere agurker. De to første hentet jeg riktignok fra en agurkplante jeg kjøpte på Hageland, som reserve i tilfelle mine selvsådde ikke skulle klare seg. Men nå har jeg også høstet fra egne planter, og mange flere agurker er under utvikling. Det ser omsider ut til at jeg skal kunne glede meg med selvdyrkede agurker resten av sommeren.


Løsningen er med andre ord å ikke vanne agurkplantene fra toppen, men la de stå på et jevnt fuktig underlag. Så nå vet jeg det.

onsdag 15. juli 2015

Klippefadese

Min kjære hjelper ofte til med tungt hagearbeid, som steinlegging og byggearbeid. Han tar seg også av de kjedelige oppgavene, som å klippe kanter og klippe hekker. Men av og til blir han litt overivrig, samtidig som plantekunnskapen ikke er på høyden. Det er nok ikke annet å forvente av en som har vokst opp i Vardø, der det knapt nok vokser annet enn gress og stein.


Som nevnt tidligere har vi kjempet mot ugresset som vokser utenfor hekken vår og hele tiden truer med å komme inn i hagen. Derfor pløyde vi opp et området i vår og satte ned litt poteter. Men ugress forgår ikke lett, som det heter, og nå var området på nytt dekket med uønsket vekst.

Min kjære gikk i sving med kantklipperen og meide ned alt han mente var ugress. Da jeg gikk for å sjekke hva han bedrev, kjente jeg en sterk lukt av løk. Det viste seg at det meste av løken jeg hadde satt, samt 4-5 potetplanter var forsvunnet sammen med brennesle og annet ugress. Selv om min kjære stort sett er god som gull må jeg innrømme at jeg ble en smule frustrert.


Min mor, som satte ned potetene i vår, kom styrtende til for å se på fadesen. Men borte er borte, så det var ikke annet å gjøre enn å sjekke hva som befant seg under jorda. Det er selvsagt i tidligste laget å høste poteter ennå, men enkelte hadde begynt å få en fin størrelse. Selvsagt var det også mange som var ganske små. Smått og stort ble likevel sanket opp, vasket og stelt og spist til middag. De smakte godt, så helt bortkastet var ikke tabben. Jeg tror likevel resten av plantene skal få stå noen uker til.

Verre var det med løken, som jeg tviler sterkt på vil fortsette å vokse. Men den som lever får se. I en hageverden kan undere fortsatt skje. Og jeg er fortsatt glad i mannen min.

mandag 13. juli 2015

Juli skal nytes hjemme

Juli er absolutt den beste tiden i hagen. Derfor besluttet vi for to år siden at vi ikke skal reise bort på sommeren. Ikke bare fordi vi slipper vi å betale noen for å vanne drivhus og krukker, men fordi det er dumt å gå glipp av den fineste blomstringen.


Mange av staudene blomstrer nå i juli og reiser vi bort får vi i beste fall bare oppleve begynnelsen eller slutten av en blomstring. Et par ganger har jeg opplevd å gå glipp av hele blomstringen. Men, nå som mange av plantene begynner å få noen år på seg, er de virkelig en pryd for omgivelsene. Da er det ekstra flott å være hjemme og oppleve blomstringen. Er det forresten noe som er mer avslappende enn å feriere hjemme?


Jeg gleder meg over å se at bedene endelig begynner å fylles opp. De sorte hullene blir færre, og til høsten kan flere planter deles, og dermed bre enda mer om seg. Det ser utvilsomt frodigere ut når større flater prydes av en og samme plante. Det tar bare litt tid å komme dit om man ikke har veldig fet lommebok.


Bestemors toppklokke har blomstret en stund. (Jeg begynner forresten å lure på om den egentlig er en toppklokke, da den ikke ligner helt på bilder av toppklokker som jeg finner på nett). Den vakre lillafargen passer likevel godt til omgivelsene.


Og endelig har jeg funnet riktig plassering for planten "brennende kjærlighet" som jeg sådde for flere år siden. Den har stått tett inntil den japanske viftelønnen, og de to første årene ble stauden høyere enn viftelønnen. Etterhvert vokste busken seg høyere og "kjærligheten" la seg ned og bøyde seg i alle retninger. Den så i grunnen ganske trist ut. Jeg har hatt tanker om å flytte planten i flere år, men ikke rukket det før den vokste seg for høy. I år rakk jeg endelig å flytte den, til tross for at den hadde nådd bortimot halvmeteren og sikkert ikke umiddelbart satte veldig pris på forandringen. Jeg plasserte "kjærligheten" i det utvidete bedet langs innkjørselen og der strekker den nå sine ildrøde hoder høyt i været og synes godt over buskmurene. De røde kjærlighetene hilser alle velkommen og er et muntert syn der de står.


I stedet for bare å publisere bilder av enkeltvise blomster (som lett kan gi inntrykk av frodighet, uten at det nødvendigvis er helt korrekt) velger jeg å legge ut noen bilder som viser hvor flott hagen ser ut akkurat nå. Uten flere kommentarer sier jeg derfor; SE og NYT.







Sommerblomstene er selvsagt også på høyden akkurat nå. Her er blomkarse og petunia.



Da ønsker jeg alle en fortsatt god sommer og håper det fine været varer lenge, lenge.

tirsdag 7. juli 2015

Gressløkpesto

Etter tips fra en leser har jeg laget gressløkpesto for første gang. Frank og jeg var invitert til en hytte-grill-fest forleden. Alle skulle bidra med seg noe til fellesbordet, så dermed ble jeg inspirert til å forsøke noe nytt. Vi var 17 personer, så jeg laget en ganske stor porsjon. Oppskriften går imidlertid fint å halvere.


Hvis du har en oppskrift på vanlig pesto så antar jeg det er mulig å erstatte basilikum med gressløk, men her er min oppskrift:

4 dl gressløk
3 dl olivenolje
4-5 ss pinjekjerner
3-4 fedd hvitløk (kan sløyfes)
3 dl revet parmesan
salt og pepper


Ha alt unntatt parmesan i en blender og kjør til alt er en glatt blanding. Rør inn parmesan og smak til med salt og pepper til slutt. Om du har maldonsalt er det ekstra fint.

Pestoen ble godt mottatt på festen, men det ble likevel litt til overs. Dette har klart seg fint i kjøleskapet i flere dager. 


Mitt bidrag til festen ble gressløkpesto, tzatsiki og rabarbrakake. Jeg synes forresten rabarbrakake er bedre enn rabarbrapai og mye enklere å lage.

Tips til bruk av gressløkpesto:

Siden jeg hadde en del gressløkpesto til overs og skulle servere lammestek neste dag, besluttet jeg meg å kombinere dette. Jeg utbenet lammesteken, krydret den med salt og pepper og smurte på et ganske tykt lag med gressløkpesto. Deretter surret jeg kjøttet sammen og lot steken hvile i kjøleskapet noen timer før vi grillet den og serverte med grillede poteter og salat. 


Lammesteken smakte vidunderlig og de få restene som ble igjen ble brukt som pålegg. Nydelig! Dessverre var vi så sultne at jeg glemte å ta bilder etter steking.

lørdag 4. juli 2015

Busknellik er morsomme planter

Jeg har ikke sådd busknellik i år. Ikke i fjor heller, men jeg tror jeg sådde det for tre år siden. Jeg kom litt sent i gang og de blomstret ikke det første året. Det gjorde de imidlertid året etter, og da fylte de store områder av bedene med sine vakre farger.

Nå lever busknellikene sitt eget liv i hagen min. De stikker opp hodene sine hist og her i bedene, uten sjenanse for hvem som allerede eier den aktuelle jordflekken. Jeg pleier flytte de jeg finner og samle dem på ett sted, men jeg oppdager stadig noen som har lurt seg unna og kikker opp innimellom andre planter eller busker.  Blomstene på busknellikene står utrolig lenge og de synes godt med sine mangefargede bustehoder. Her er en liten æreskavalkade til disse standhaftige blomstene.









Tror jeg skal se om jeg får tak i frø og så busknellik igjen nå. Så kan jeg kanskje glede meg over en enda mer overveldende blomstring av busknellik neste år.