tirsdag 7. juli 2015

Gressløkpesto

Etter tips fra en leser har jeg laget gressløkpesto for første gang. Frank og jeg var invitert til en hytte-grill-fest forleden. Alle skulle bidra med seg noe til fellesbordet, så dermed ble jeg inspirert til å forsøke noe nytt. Vi var 17 personer, så jeg laget en ganske stor porsjon. Oppskriften går imidlertid fint å halvere.


Hvis du har en oppskrift på vanlig pesto så antar jeg det er mulig å erstatte basilikum med gressløk, men her er min oppskrift:

4 dl gressløk
3 dl olivenolje
4-5 ss pinjekjerner
3-4 fedd hvitløk (kan sløyfes)
3 dl revet parmesan
salt og pepper


Ha alt unntatt parmesan i en blender og kjør til alt er en glatt blanding. Rør inn parmesan og smak til med salt og pepper til slutt. Om du har maldonsalt er det ekstra fint.

Pestoen ble godt mottatt på festen, men det ble likevel litt til overs. Dette har klart seg fint i kjøleskapet i flere dager. 


Mitt bidrag til festen ble gressløkpesto, tzatsiki og rabarbrakake. Jeg synes forresten rabarbrakake er bedre enn rabarbrapai og mye enklere å lage.

Tips til bruk av gressløkpesto:

Siden jeg hadde en del gressløkpesto til overs og skulle servere lammestek neste dag, besluttet jeg meg å kombinere dette. Jeg utbenet lammesteken, krydret den med salt og pepper og smurte på et ganske tykt lag med gressløkpesto. Deretter surret jeg kjøttet sammen og lot steken hvile i kjøleskapet noen timer før vi grillet den og serverte med grillede poteter og salat. 


Lammesteken smakte vidunderlig og de få restene som ble igjen ble brukt som pålegg. Nydelig! Dessverre var vi så sultne at jeg glemte å ta bilder etter steking.

lørdag 4. juli 2015

Busknellik er morsomme planter

Jeg har ikke sådd busknellik i år. Ikke i fjor heller, men jeg tror jeg sådde det for tre år siden. Jeg kom litt sent i gang og de blomstret ikke det første året. Det gjorde de imidlertid året etter, og da fylte de store områder av bedene med sine vakre farger.

Nå lever busknellikene sitt eget liv i hagen min. De stikker opp hodene sine hist og her i bedene, uten sjenanse for hvem som allerede eier den aktuelle jordflekken. Jeg pleier flytte de jeg finner og samle dem på ett sted, men jeg oppdager stadig noen som har lurt seg unna og kikker opp innimellom andre planter eller busker.  Blomstene på busknellikene står utrolig lenge og de synes godt med sine mangefargede bustehoder. Her er en liten æreskavalkade til disse standhaftige blomstene.









Tror jeg skal se om jeg får tak i frø og så busknellik igjen nå. Så kan jeg kanskje glede meg over en enda mer overveldende blomstring av busknellik neste år.

torsdag 2. juli 2015

Pionenene begynner å synes

Min bestemor hadde en pion i hagen. Den klamret seg til livet gjennom lange vintre i det tøffe klimaet i Nord-Troms og blomstret med noen få roser nesten hvert eneste år. Fargen var dyp rød og lignet en eksklusiv rose.  For oss nordboere, som sjelden kunne flotte oss med fine roser og andre sjeldenheter, var bestemors pion et lite under.


Derfor var pioner noe av det aller første jeg kjøpte da jeg flyttet sørover. Jeg hadde forsøkt en gang før i Nord-Norge, uten samme hell som bestemor, men i Vestfolds gode klima håpet jeg på bedre lykke. 


Jeg kjøpte først helt alminnelige bondepioner og silkepioner som jeg plantet på hver sin side av trappen til terrassen mot øst. En av pionene overlevde ikke den første vinteren, men resten har møysommelig klatret opp av jorda om våren og produsert en eller to blomster mer for hvert år.


Jeg syntes imidlertid at de få blomstene som gjerne blomstret på ulike tidspunkt, så ganske ensomme og forlatte ut der de stod alene mellom busker og hurtigvoksende sommerblomster. De nikket til hverandre over trappen og forsøkte forgjeves å oppnå kontakt.

For noen år siden var jeg innom staudegartneriet i Horten og kjøpte to nye pioner som jeg plantet i det store staudebedet midt i hagen. De blomstret også med en og to blomster mer for hvert år, men det begynte å gå opp for meg at det ville ta mange år før pionene ville klare å gjøre seg bemerket der de stod.


Vel vitende om at pioner ikke liker å bli flyttet besluttet jeg i fjor å gjøre nettopp det. Jeg ventet til blomstringen var over før jeg grov opp samtlige og satte dem ned i staudebedet, i nærheten av hverandre. Jeg var forberedt på at det ville bli dårlig blomstring i år, men pionene overrasker. For første gang opplever jeg en overdådig pionblomstring og det gjør ingenting at ulike sorter blomstrer i blanding, tvert imot. Fortsetter det slik kan det være at jeg neste år ser meg råd til å klippe av noen eksemplarer for å ta med inn. Kanskje er det med blomster som med mennesker, vi trives best når vi har kontakt med likesinnede.


Det hører forresten med til historien at jeg har arvet pionen til min bestemor. Da vi for to år siden solgte huset til bestemor, spadde jeg opp pionen, som til tross for antallet år ikke var så veldig stor (Jeg har en mistanke om at bestemor kjøpte nye pioner når den gamle ikke hadde overlevd vinteren, men det gjør ingenting).


Bestemors pion har måttet tåle å bli flyttet to år på rad, men den kom likevel standhaftig opp av jorda i vår og produserte til og med noen få blomster. Den var litt tidligere ute enn de andre pionene, men fargen er fortsatt dyp rød slik jeg husker den. Bildet yter ikke fargen rettferdighet for jeg tok det en kveld da lyset var på hell og jeg ikke fikk unngått blitzen. Det er likevel godt å se at den lever videre. 

Jeg liker tanken på at en liten del av bestemor lever videre i hagen min.

onsdag 1. juli 2015

Nå er det sommer

Endelig kom varmen. Akkurat i tide til ferien min. Det er så deilig å stå opp om morgenen, brygge en kopp kaffe og nyte den på terrassen til fuglesang og duften av roser, mens jeg ser ut over hagen og kjenner at det er deilig å leve. Nå  er alle buskrosene mine i blomst. Særlig frodig er min to år gamle engelske Austin-rose. Den har vokst utrolig bra og står allerede nesten en og en halv meter høy. 


Nå er den full av blomster og blomsterknopper. Det er nesten i meste laget for en busk som ennå ikke er skikkelig "voksen." Den rosa fargen tar seg dessuten godt ut mot den nymalte husveggen, som har fått en anelse dypere gråfarge enn før.


Rosen tar seg godt ut mot en bakgrunn av sommerskyer også.


Fargen begynner som dyp babyrosa og går over i en lysere nyanse av rosa når den har stått en stund. Til slutt drysser et hav av roseblader ned på bakken, men det får den lov til etter å ha produsert noe så vakkert.


Jeg kan simpelthen ikke få nok av denne flotte buskrosen, som akkurat nå er hagens største pryd. Det beste ved den er at den står like ved terrassen der jeg nyter morgenkaffen, slik at jeg kan kjenne den svakt søtlige roseduften.


Jeg får vel nevne at klatrerosen som jeg har hatt lengst også står i fullt flor nå. Den måtte legges ned på bakken mens huset ble malt, og selv om min kjære har festet espalieret til veggen og løftet stakkaren opp igjen, er det fortsatt noen greiner som trenger å bli festet skikkelig. Men siden jeg har fotografert denne rosen mange ganger før, får jeg nøye meg med ett bilde i dag. Klatrerosen er selvsagt også praktfull, selv om luseangrep har skadet en del av bladveksten, særlig nederst.


I år skal jeg være hjemme hele ferien. Ingenting er mer avslappende enn å sove i egen seng, spise frokost på terrassen og tusle en tur i hagen. Nå som de fleste store prosjekter er unnagjort kan jeg virkelig nyte.

Vel, som hageeier blir jeg aldri arbeidsledig. Det skal lukes og vannes. Og et par mindre prosjekter er også planlagt. Blant annet skal jeg ta opp alle steinene i hagestien og fylle mer sand under. Stien har sunket litt og jeg har helt siden begynnelsen ergret meg litt over at jeg ikke anla den slik at vannet kan renne av når vi spyler. Nå skal jeg forsøke å få til en svak helning. 

Så helt arbeidsledig blir jeg ikke.


tirsdag 30. juni 2015

Frodighet i nord

I fem dager har jeg besøkt min datter, svigersønn og tre herlige barnebarn i Kirkenes. Været var ikke noe særlig, men når det ikke regnet gikk det greit å være litt ute. Lørdag kjørte vi en tur opp Pasvikdalen (eller ned Pasvik, som de sier i Kirkenes) og var innom en botanisk hage i Svanhovd. Det er utrolig å se hvor frodig beplantning man kan få til så langt mot nord.


Akkurat nå blomstret mange av plantene og hagen var meget frodig og fargerik. Her var det en liten dam, en bekk og mange frodige vekster som ga en følelse av å være mye lenger mot syd.

 

Jeg liker godt vekster med store blader. Det gir en litt mystisk og "jungelaktig" stmening. Blandet med blomstrende stauder blir det veldig vakkert.



Selv om hagen ligger i et område som er ganske flatt hadde de klart å lage en liten bekk gjennom hele området. Mye av beplantningen av viltvoksende nord-norske vekster.


Jeg har i grunnen aldri vært særlig tilhenger av akeleie, mest fordi jeg synes de får så mange bleke fargekombinasjoner når de frøsår seg selv. Her hadde de imidlertid noen riktig fargesterke eksemplarer. Jeg tenker jeg skal bestille noe akeleiefrø og så dem selv. Det er jo i grunnen ganske hardføre planter.



 Ellers er det jo ingen tvil om at alle planter tar seg godt ut bare de er mange nok og får lov til å fylle ut et område. Men jeg likte godt kombinasjonen av trær, stein, blomster og vann.


mandag 22. juni 2015

Nå kommer rosene

Jeg har noen roser. Ikke sånn at jeg har noen rosehage akkurat, men litt om litt blitt er det blitt noen buskroser og klaseroser i hagen. To av rosene fant jeg på tomta, en har jeg hentet i bestemors hage, og resten har jeg kjøpt selv. De som har stått på tomta vokser nesten som ugress, og selv om jeg beskjærer dem kraftig, setter de nye skudd og blir enorme bare i løpet av en sommer.


Dette gjelder blant annet denne busken, som jeg tror er en hurdalsrose. Det er i alle fall et eller annet fra "bestemors" tid, tror jeg, for jeg så samme typen roser i en hage på Nøtterøy da vi syklet forbi på lørdag. 


Det virker nesten som alt jeg har funnet på tomten fra tidligere ligger klint opp i et av hjørnene, nesten inne i naboens hage. Denne stod opprinnelig bak drivhuset. Vel, egentlig står moderbusken der fortsatt, men for tre år siden grov jeg frem et par greiner som var på veg over til naboen og satte de ned i jorda like ved kjøkkenhagen. Busken er nå like stor som den opprinnelige.


Akkurat nå står begge fulle av blomster og blomsterknopper. De blomstrer riktignok bare en gang og når blomstringen er over er det slutt. Men akkurat nå er de virkelig vakre med sitt vell av rosa av blomster.


Dessuten er disse først ute med blomstringen. Det er riktignok kommet blomster på noen av de andre buskrosene, men de ser ikke like overveldende ut. Jeg har også i år blitt plaget av utøy og har spayet rosene med både grønnsåpevann og lusemiddel. Desverre ser det ikke ut som kampen mot de små fiendene er vunnet ennå, men disse to rosenbuskene har ikke vært plaget så langt i år. Jeg hørte at det hjelper å gjødsle med grønnsåpevann, så i morgen skal jeg gå i gang med det også. 


Jeg var dessuten ikke like heldig med bildene av de andre rosene og mørket kom før jeg fikk gått ut en ny runde. Dermed får disse vakre og hårdføre rosene råde grunnen i dag. Det er uansett kjekt med planter som klarer seg godt fra år til år, for det er så kjedelig med alt som til stadighet må beskjæres helt tilbake.


søndag 21. juni 2015

Morgentur med kameraet

Det var akkurat passe overskyet til å ta bilder i av hagen morges. Jeg skyndte meg ut med kameraet med tanke på å fotografere alt som var i blomst. Dessverre rakk jeg bare noen få planter før andre plikter kalte, og deretter kom sola og lyset ble for intenst.




Denne lille tuen med nålesildre er resultatet av en liten rest jeg fant inni en annen plante i fjor. Jeg pirket den ut og stakk den ned for seg selv, mellom noen steiner. I år er den blitt en flott liten pute, og kjenner jeg planten rett går det nok ikke mer enn et par år før den har dannet et lite gull-gult teppe.


Jeg synes gressløkens blomster er vakre, og selv om man helst skal klippe dem ned for å kunne høste gressløk hele sommeren, måtte jeg til slutt gi tapt for alle blomster-stilkene som tittet opp. Min lille plante fra Nord Norge er nå blitt til fire store tuer, og de produserer langt mer gressløk en vi klarer konsumere. Så, da får blomstene lov å være til pryd også. Og pryder opp synes jeg virkelig disse rosa-lilla bustehodene gjør. Dessuten kan jeg klippe dem ned etter blomstring og få spiselig gressløk på nytt.



Nå begynner også storkenebbene å komme i blomst. Denne blå typen har jeg sådd selv og den er svært frodig og nærmere 70 cm høy. Den dukker etter hvert opp på mange steder og jeg tror jeg skal grave de selvsådde plantene opp og flytte dem til et sted de kan få stå i fred. Men kanskje skal de få blomstre ferdig først.



Jeg ser forresten at det lønner seg å ta bilder med speilrefleks kameraet. I alle fall om jeg skal tettere innpå plantene. Denne ferien får jeg prøve å lære meg litt mer om innstillingene. Så kanskje blir det flere bilder her om litt.