mandag 25. juli 2016

Mammas blåbærsyltetøy

Det er ikke bare i hagen vi høster bær for tiden. Naturens spiskammer har mye å tilby akkurat nå. Både blåbæra og bringebæra er modne og tilgjengelig for alle som orker å ofre noen timer i skogen.  Min mor, som alltid har vært en ivrig bærplukker pushet oss ut på bærtur på søndag, og etter vel en time i bærskogen kunne vi rusle hjem med omtrent 20 liter deilig blåbær.


Jeg er vokst opp med blåbærsyltetøy som en del av hverdagskosten. Sammen med gulost og brunost spiste vi stort sett syltetøy av blåbær, bringebær og multer på brødskiva. Jeg pleier å si at en av årsakene til at jeg heldigvis sjelden er syk, er at jeg ble proppet full av C-vitaminer og antioksidanter i hele oppveksten. At det sannsynligvis også er bra for huden kan dere sikkert se på bildene av min mor. Hun fyller nemlig 80 år om noen måneder, og selv om hun har levd et aktivt liv ute i sola har hun ikke nevneverdig mange rynker.


Dessuten er hun "still going strong" og svinser lett rundt i kjøkkenet mitt mens hun renser bærene og rører det til deilig syltetøy. Jeg skal om litt gi dere oppskrifta på mammas rørte blåbærsyltetøy, men først vil jeg fortelle litt om hvordan denne oppskrifta kom til. Alle kan selvsagt røre sammen blåbær og sukker, men det er ikke gitt at resultatet blir like godt som her.


Før fryseboksenes tid var det vanlig å koke syltetøy. Da fryseboksene ble vanlige i norske husholdninger (sånn på slutten av 60-tallet for oss som bodde i Nord Norge) ble det mer vanlig å røre bærene med sukker for deretter å fryse det som syltetøy. Jeg husker imidlertid fra min barndom at blåbærsyltetøy ikke smakte like godt som ferskt blåbærsyltetøy, etter en runde i fryseren. Det var som noe av friskheten ble borte.

Dette levde vi med helt til en dag, etter at vi hadde flyttet til Sulitjelma, var på besøk hos ei dame som serverte oss deilig blåbærsyltetøy midt på vinteren. Det hele var et mysterium, for vi trodde hun måtte ha fått tak i ferske blåbær, men dama hevdet hun hadde servert oss syltetøy som hadde vært dypfryst. Hun delte imidlertid oppskriften, som i dagens ører kan lyde noe merkelig. Bærene måtte nemlig knuses med en klubbe, helst smidd av en rikule (utvekst på bjørketreet). Deretter skulle man tilsette sukkeret mens man rørte godt rundt og man måtte passe nøye på å bare røre rundt i en retning.


Min mor fikk smidd en passende klubbe til å knuse bærene med, men hun oppdaget fort at syltetøyet ble like godt om hun rørte en vei eller i begge retninger. Det viste seg nemlig at årsaken til at syltetøyet smakte like godt som om høsten var sukkermengden. Damen med det gode blåbærsyltetøyet benyttet nemlig mye mer sukker en det som var vanlig. Så da kjøkkenmaskinene gjorde inntog på kjøkkenet på begynnelsen av 70-tallet, gikk min mor over til å bruke maskin i stedet for treklubbe. Syltetøyet smakte fortsatt like godt. 


Her er oppskriften:

(passer i en stor Kenwood maskin)

2 kg renset blåbær
650-750 g sukker 
Syltetøyet smaker egentlig for søtt om du spiser det ferskt, men noe av sukkersmaken forsvinner i fryseprosessen - derfor den forholdsvis store sukkermengden.

50-80 g Certo frysetøy (valgfritt)
Hvis du synes syltetøyet blir for rennende kan du tilsette 50-80 g Certo frysetøy. Etter min mening forringer det den friske blåbærsmaken noe, men syltetøyet blir definitivt enklere å spise. Og faren for blåbærflekker på klærne blir helt klart mindre.

La maskinen jobbe til bærene er knust og sukkeret er oppløst. Det kan ta ca 10 min, så ikke ha det for travelt. Deretter er det bare å øse opp syltetøyet i passende begere og sette dem i fryseren. Det er en fordel å bruke små begerene slik at du bare tiner så mye syltetøy som du trenger hver gang. Syltetøyet tiner ganske raskt da sukkermengden hindrer bærene i å bli altfor stive.


Nå har jeg fylt fryseren med masse deilig blåbærsyltetøy. Selv om vi ofte spiser det på brødskiva kan du også lage kaker og desserter med syltetøyet. For eksempel en deilig blåbærsuppe til nystekte pannekaker.


Siden jeg benytter blåbær i smoothies har jeg også valgt å fryse en del av bære hele. Oppskrift på en velsmakende blåbærsmoothie kommer snart.

Overflod

Det virker som alt modner samtidig, akkurat nå. Med unntak av tomatene som er uventet sene med å modne i år, spiser vi daglig av hagens overflod. Vi har både mainepe, sukkererter og fennikel, for ikke å nevne enorme mengder agurk. Til og med grønnkålen, som faktisk overlevde angrepet av kållarver, har utviklet nye blader som vi nå kan spise. Plutselig måtte all fennikkelen høstes, da de begynte å utvikle blomsterstilker (et par stykker rakk jeg ikke å ta i tide). Det er litt dumt med grønnsaker som ikke kan høstes litt etter litt, for det er begrenset hvor lenge de holder seg i kjøleskapet og jeg er ikke så ivrig etter å forvelle. Så akkurat nå spiser vi ganske mye fennikel.


Jordbærsesongen er stort sett over, med unntak av en og annen etternøler. Men til gjengjeld kan vi plukke modne bringebær i stedet. Og plutselig var også all solbæra klar til innhøsting.


Etter å ha vært bortreist noen dager var det bare å gyve løs på bærbuskene og plukke alt vi orket. Min mor, som er på besøk, koste seg skikkelig og bidro med innhøstingen. Det ble ikke flere bringebær enn at vi spiste de som de var, men jeg sparte noen som havnet på en pavlova.


Av mine to 4-år gamle solbærbusker fikk jeg to store boller med deilige solbær. Først hadde jeg tenkt å lage saft eller solbærgelé av alt sammen, men etter å ha googlet oppskrifter med solbær på internett har jeg valgt å fryse alt sammen som hele bær. Da kan de brukes i både smoothies og kaker. Under ses min mor er med en håndfull solbær.


Ifølge nettet er nemlig dagens solbær supermat med enorme mengder vitamin-C og antioksidanter. Dessuten er de mye bedre på smak enn solbærene før i tiden. Det siste kan jeg bekrefte, for mens jeg før stort sett likte solbærsaft, synes jeg nå bærene smaker het nydelig rett fra busken.

torsdag 14. juli 2016

Årets nye stauder

Det har uungåelig blitt noen nye stauder også i år. En tur innom Rom Hagemiljø (Hageland) for å kjøpe noen småting til å binde opp busker med endte i en samling nye stauder. I tillegg var jeg en tur på planteutsalget til Stokke hagelag, og kom hjem med flere nyanskaffelser. 

Min plan er å ha mest mulig busker og stauder i bedene, men siden det koster å kjøpe planter har jeg ofte fylt bedene med sommerblomster for at de ikke skal se for glisne ut. Men de siste innkjøpene håper jeg skal bidra til at bedene blomstrer hele sommeren uten hjelp av ettårige blomster. 

Denne gang har jeg fokusert mest på halvhøye og høye stauder til en del tomrom i eksisterende bed. Dessuten har jeg lagt vekt på at plantene er velegnet til snitt, siden jeg ønsker å kunne lage buketter med egne blomster fra hagen. Og mens jeg ennå har merkelappene og husker hva som er plantet hvor, skal jeg for en gangs skyld forsøke med en oversikt.


Jeg kjøpte 5 stk steppesalvie, eller mer presist Salvia nemorosa "Viola Klose". De er plantet på sørsiden av huset der jeg tidligere hadde noen selvsådde storkenebb. Storkenebbene ble altfor høye for plantene i nærheten og ble flyttet i vår til bedet under grantreet. Steppesalvien blir omlag 40-50 cm høy og skal etter merkelappen kunne blomstre sammenhengende fra mai til august. Foreløpig blomstret de tett og fint fra like etter utplanting i juni og etter å ha stått avblomstret noen uker har de begynt å blomstre igjen nå. Kanskje skyldes det at jeg burde klippet av de avblomstrede stilkene tidligere. Fargen er forøvrig mye mørkere blå enn det dette bildet gir inntrykk av.


 

En annen plante som jeg falt for er alpestikle (Eryngium zabellii "Big Blue"). Jeg liker det pussige utseendet og den rare blåfargen og kjøpte 3 stk som jeg håper raskt vil danne et passende stort felt. Alpestiklen skal bli 60 cm høye og blomstrer fra juli til august. De står i blomst akkurat nå og er veldig dekorative, men de er ennå for få til at jeg har råd til å bruke dem i buketter.


Den neste planten på innkjøpslista er en rosa variant av hestemynte. For 2-3 år siden kjøpte jeg tilfeldigvis en eller to vanlige hestemynte (rød), men det var først i fjor at jeg oppdaget hvor flotte de er. Jeg husker hverken hvor eller hvorfor jeg kjøpte plantene, for jeg har ingen tidligere erfaring med hestemynte, men planten er tydeligvis hardfør og til tross for høyden (80 cm) tåler de vind og regn godt. For tiden står de med sine store røde hoder og er en av de plantene som pynter mest opp i staudebedet. 


Denne rosa varianten av hestemynte håper jeg skal vise seg å være like robust. Planten heter Monárda hybrid "Beaauty of Cobham" og jeg kjøpte 3 eksemplarer. De skal også bli omlag 80 cm høye og er akkurat kommet i blomst. Ifølge etiketten skal de kunne blomstre til uti august. Vi får snart se om det stemmer.


Den neste planten på innkjøpslista mi i år er en ganske alminnelig kattost, eller Málva moscháta. Den har også en veldig lang blomstringstid ifølge etiketten. Siden den skal kunne bli 70 cm høy har jeg plantet den i bedet langsmed innkjørselen, der jeg satser på mest høye stauder. Jeg kjøpte også her 3 planter, men foreløpig ser de ganske spinkle ut og rager ikke mer enn omlag 50 cm over bakken. Jeg håper imidlertid de vil trives og gjøre mer vesen av seg i årene som kommer.


Den neste planten er en høstfloks og er ikke kommet i blomst ennå. Jeg kjøpte 3 stk Phlox (P) "Bright Eyes" som også er en høy plante på ca 75 cm. Den skal være veldig fin til snitt og jeg gleder meg til å se hvordan den tar seg ut i blomst. I mangel av annet har jeg foreløpig plantet dem foran rosene, men det er mulig de blir for høye her og må flyttes, men det problemet får jeg ta en annen gang.


De to siste plantene fra Rom Hagesenter har jeg ikke egne bilder av ennå. Da jeg googlet etter bilder av slirekne oppdaget jeg at planten er svartelistet fordi den tydeligvis sprer seg så lett at den tar over for naturlig flora. jeg er imidlertid usikker på om det gjelder akkurat denne typen jeg har kjøpt. Ifølge en hageblogg jeg kom over sprer planten seg villig med rotutløpere, så jeg må kanskje revurdere plasseringen. jeg har nemlig plantet den i staudebedet like ved pionene, men kanskje bør den få en plassering hvor den ikke er en trussel mot andre planter. Uansett synes jeg de rosa toppene ser ganske fine ut.


Søyleblomst, Líatris spicáta "Kobols senior" har jeg forsøkt før, men den har ikke klart seg hos meg. Det skyldes mest sannsynlig at den tidligere ble klemt inne mellom andre stauder og storvokste sommerblomster. Jeg forsøker meg derfor en gang til og nå står den ganske fritt i sørenden av staudebedet, omgitt av lavere planter. Så langt ser den ut til å klare seg bra, og jeg krysser fingrene. De hadde bare en plante igjen, så den står desverre helt alene.

De neste plantene ble kjøpt inn på Stokke hagelags utsalg. Der kjøpte jeg blant annet to forskjellige typer hosta, en type bregne og noe jeg trodde var lerkespore. Damen som solgte dem var ikke sikker på hva det var og pottene manglet etiketter. Det er nok ikke lerkespore likevel, så jeg må sannsynligvis vente og se hva det blir til når de vokser. Om noen vet hva det kan være så sikter jeg til de tre små plantene som står bakerst på plantebrettet nedenfor.



Både hostaen og bregnene er plantet i området rundt fontenen. der er det skygge store deler av dagen, men likevel ganske tørt, da tujahekken trekker til seg mye fuktighet. Jeg håper likevel de skal klare seg der. Den storbladete hostaen har forresten begynt å blomstre, men som man kan se har også sneglene funnet veien hit. Jeg tar derfor en ektra grundig titt under bladene når jeg går sneglerunde på kveldene, slik at de ikke spiser opp plantene før de får etablert seg.


 Jeg vil ikke påstå at jeg kjøper planter etter noen klar plan. Tvert imot. Ofte har jeg ikke andre kriterier enn at blomstene skal se fine ut og at de blomstrer til ulike tider på sommeren. Helst bør de blomstre lenge. Jeg kjøper helst planter som vokser og trives lett i stedet for sjeldne arter som krever spesielle vekstforhold. Jeg er nok litt for utålmodig til å vente i mange år på at en plante skal begynne å synes i bedet. Kanskje kan jeg eksperimentere mer når jeg blir pensjonist.

Bortsett fra steppesalvien, alpestiklen og hostaene ble alle plantene rosa. Riktignok liker jeg godt rosa blomster, men jeg trenger nok noen flere hvite planter også. Men akk, det blir nok ikke i år, for nå er lommeboka skrapet.

onsdag 13. juli 2016

Jordbærlykke

De siste par ukene har jeg hatt besøk av mine barnebarn. Det har derfor blitt lite tid til både hagearbeid og blogging. Selv om været har variert har vi kost oss i hagen, for sommergjestene kom akkurat i tide til å få nyte jordbærene på sitt beste.


Hva er vel mer sommerlig en jordbær? Og enda bedre er de når man kan spise dem rett fra plantene.


Oskar har vært i mormors hage mange ganger og frydet seg over å være med å plukke jordbær. Han er veldig ansvarsfull og studerer bærene nøye for å sjekke at de er røde på begge sider før han plukker dem.


Her viser Oskar frem litt av fangsten.


Og her er enda flere jordbær. Store, røde og søte er de. Selv om jordbæra smaker godt naturell er de ekstra gode servert med en liten dæsj vaniljesaus. Nam, nam! Dette er skikkelig sommermat for små livsnytere. 


Sverre synes det var mest moro med hageslangen og hjelper til med å vanne bærbuskene.


Men nå er de små gjestene reist videre. Jeg plukker fortsatt jordbær, men det er likevel for lite til at jeg tar bryderiet med å sylte dem. Vi spiser det meste slik de er, men i dag tror jeg at jeg skal lage en jordbærkake.



Nå har også solbær og bringebær begynt å få den fargen de skal ha. Jeg er allerede funnet noen bringebær til å putte i munnen. De smakte også deilig.

onsdag 29. juni 2016

Rosa dominans

Det er først i år jeg oppdaget at jeg har mange blomsterfarger som blomstrer synkront. Tidlig på våren var det mye gult og hvitt (krokus, påskeliljer, gule tulipaner, gullkorg), deretter fulgte lillanyansene med allium, syriner og rododendron. Nå er det imidlertid rosa som gjelder. Rosene er selvsagt kommet i blomst, men jeg har også mange andre blomster og busker i rosa nyanser. Og de som kanskje dominerer mest er spireanene som kan ses under.





Rosespireane dominerer for tiden så mye at jeg ikke viste helt hvilken kameravinkel jeg skulle velge, så jeg presenterer dem like godt fra ulike sider. De to store spirea japonica som står på hver sin side av trappen opp til stueterassen, kjøpte jeg den første sommeren jeg påbegynte hagen (for seks år siden). De to siste årene har jeg klippet dem ganske kraftig ned, uten at det hemmer hverken størrelsen eller blomsterprakten. Eneste minuset er at jeg synes de ikke blomstrer særlig lenge, men buskene fyller godt opp i bedet og hindrer ugress.


De noe lavere prinsessespireaene ble plantet etter anbefaling av en hagedesigner for to år siden. De kom ikke i blomst i fjor, men nå har de tydeligvis vokst seg store nok til å blomstre. Jeg har plantet dem i klynger på 3 og 3, men lurer på om de kanskje står for tett. På siden mot nord står det dessuten noen stauder som skal fjernes for å gi spireaene mer plass. Hagedesigneren anbefalte forresten grupper på 3+3 med spirea japonica og prinsessespirea. Siden jeg allerede hadde to spirea japonica kjøpte jeg derfor bare inn fire nye. Det viser seg at de nye spireaene ikke er av samme type som de gamle (de gamle har ovale blader, mens de nye har mer spisse blader), og de blomstrer heller ikke på samme tid. På bildet ovenfor til venstre kan man skimte den nye typen spirea japonica mellom den store gamle og de lavere prinsessespireaene. Den står i knopp nå, og i grunnen synes jeg det er en bonus at de blomstrer senere. Dermed forlenges den samlede blomstringstiden, og det liker jeg.




Innimellom prinsessspireaene på nordsiden har flere busknellik frøsådd seg selv. Busknellik synes jeg er dekorative, så det gjør ikke noe om de dukker opp litt hist og her. I år har jeg endatil sådd flere. De er ikke kommet i blomst ennå, men jeg vil tro det sikrer tilførselen av nye busknellik i bedene i flere år fremover. Som dere kan se har jeg en staude (husker ikke navnet) som holder på å ta kvelertak på samtlige planter i bedet. Jeg liker at planter er villige, men denne holder nok på å ta overhånd da den sprer seg med rotutløpere. Tenker jeg lar den få blomstre ferdig før jeg må spa den opp og finne t sted hvor den kan spre seg uten å påvirke andre vekster for mye.





Pionene har blomstrer en god stund nå, men de tunge blomsterhodene gjør dessverre at de har en lei tendens til å legge seg ned. Jeg trenger kjøpe inn noen flere halvhøye støtter ser jeg. På bildene under er en rosa bondepion. Silkepionene har jeg ikke sett så mye av i år, noe som forundrer meg da de blomstret så mye og lenge i fjor. Plantene er der ennå, men det er mulig blomstene har forsvunnet under andre planter. Jeg må nok ta en nærmere titt i "urskogen".


Så er det rosene da. De fleste hadde store frostskader etter vinteren og ble klippet ned nesten til rota. Derfor har ingen klart å komme opp i samme høyde som i fjor. Hurdalsrosa, som jeg fant på tomta, har tydeligvis blitt angrepet av både snegler og lus, og den ene busken hadde stort sett bare skudd i toppen. Den andre ble så angrepet av lus at de høyeste greinene først klarte å blomstre en stund etter resten av busken, og da med lange mellomrom på greinene. Jeg lar den blomstre ferdig, men skal beskjære den kraftig så snart blomstringen er over. Heidelbergrosen orker jeg knapt nevne. Den ble beskåret til bake til start, og selv om den har kommet med noen lange nye skudd, har det største brukket av i vinden før jeg rakk å binde den opp. Tror jeg må finne en bedre sort om jeg skal ha en klatrerose på det stedet.


Da går det litt bedre med austinrosene. Rosa Braithwaite på bildet over er fortsatt ikke større enn da jeg kjøpte den, men kommer med flere roser på sin spinkle "kropp." Rosa Mary Rose klarer seg bra. Jeg beskar alle lange stilker så den er fortsatt mye lavere enn i fjor, men den begynner å bli fyldig også nedentil, og det gleder jeg meg over.


Det er forresten fint med alle de ulike rosafargene på Mary Rose rosen. Knoppene er nesten røde, mens rosene blir stadig blekere frem mot avblomstring.


Romanze-rosen Tanezamor ser omsider ut til å komme seg bra etter flyttingen for to år siden. Eneste ulempen er at jeg har satt den for grunt og en av rosene har begynt å sette villskudd. Om noen har gode forslag til hvordan jeg blir kvitt dem, uten stadige beskjæringer, vil jeg bli utrolig glad. Tanezamor ser dessuten ut til å være ganske sterk mot lus og annet uttøy. Det er først når naboene er sterkt angrepet at lusene kan finne på å spre seg til den.


Den rosen jeg gleder meg mest over er denne som jeg plantet i fjor. Jeg er litt usikker på hvor jeg har lagt etiketten, så navnet har jeg glemt. Mulig det er New Dawn, for jeg kjøpte den på Hageland. Den har vokst utrolig villig på bare ett år og virker å motstå utøy godt. Nå blomstrer den for første gang. Som man kan se trenger jeg å gå en ny runde for å binde opp lange greiner, men det er et luksusproblem som bare er hyggelig.



Og her følger noen nærbilder av blomstene.




En litt pussig sak er det jeg kaller "Hekkrosen" av mangel på bedre navn. Jeg aner ikke hva slags roser det er, om det er villroser eller noe som er plantet av en tidligere huseier (det er det sannsynligvis uansett). I flere år har jeg ergret meg over roseskudd som dukker opp innimellom hekkplantene mot stueterassen. Uansett hvor mye jeg luker og kutter, så dukker de opp igjen og igjen.  Nå som hekken begynner å få litt mer høyde har de fått vokse seg ganske store mellom hekkens bladverk, og i fjor begynte noen å blomstre for første gang (de hadde nok blomstret før også, om jeg ikke hadde gått så iherdig til angrep mot dem). De som blomstret i fjor var hvite, men nå ser jeg at i alle fall en har rosa blomster. De er ganske fine også. I motsetning til de jeg forsøker dyrke frem ser det ut til at disse klarer seg gjennom alle slags prøvelser. Kanskje jeg skal la dem stå. "If you can’t beat them, join them," heter det jo.




Nå er det ikke bare spirea og roser det dreier seg om. Jeg har noen rosa stauder også. Den som begynner å blomstre nå er min selvsådde høstsedum (bergknapp). Om ikke lenge vil det være store rosa tepper i hele hagen. Iblandet noe ugress ser jeg.



Den siste planten på dagens liste er hagenellik. Den er vel strengt tatt ikke rosa, men den knallrøde fargen er så herlig og pynter for tiden opp så flott at jeg bare må ha den med. Engnellik er tydeligvis en villig plante. Jeg kjøpte den for mange år siden, men etter et par sesonger holdt den på å forgå mellom større planter og ugress. For to år siden klarte jeg å rense noe av planten fra ugresset og satte den ned på kanten av det opphøyde staudebedet. Der ser det ut til at den trives og får endelig komme til sin rett.




Jeg tror sannelig dette ble et av de lengste innleggene jeg har skrevet. Det skyldes at mye har skjedd også i juni, uten at jeg har rukket skrive om det. Men mest av alt skyldes det at hagen er på sitt vakreste akkurat nå, og dessuten begynte ferien i går. Fem deilige uker med late dager foran seg er nok til å bli champagnehumør. Jeg har heldigvis ikke noen store prosjekter på gang akkurat nå, men noen små prosjeter er det alltid. Dessuten er det mye som skal gjøres med plantene jeg har, selv om en del flytting og opprydding må vente til høsten. 

Og på fredag får jeg besøk av min datter med familie. Da skal mormor kose seg med tre herlige små gutter. De kommer akkurat i tide til at de kan få spise jordbær rett fra plantene.

God sommer til alle som gidder lese bloggen min.