onsdag 29. juli 2015

Speedsightseeing i Øst-Finnmark

Denne helga har vi vært i Barnedåp i Kirkenes. Siden min datter med familie skal flytte til Førde tenker jeg det er lite sannsynlig at jeg besøker Kirkenes og Øst-Finnmark igjen. I alle fall ikke på mange, mange år. Derfor besluttet vi å dra på sightseeing for å se steder jeg ennå ikke hadde vært. Mannen min er oppvokst i Vardø, men siden han ikke lenger har familie der, føler han ingen tilknytning til stedet. Jeg hadde vært i Vardø en gang før, midt på vinteren, og hadde lyst å se hvordan byen så ut på sommeren. Dessuten hadde jeg lyst til å se Hamningberg.


Det er ikke mye som vitner om at Hamningberg en gang hadde et av de største fiskemottakene i landet. Stedet er helt fraflyttet og veien dit er ikke åpen om vinteren. Nå er det stort sett et feriested for folk fra Vardø i tillegg til at et par menn bosatt i Oslo driver en utendørs pizzeria.


Egentlig synes jeg at veien til Hamningberg var det mest spektakulære med turen. Hele strekningen fra Persfjord til Hamningberg er en fantastisk naturopplevelse som det neppe finnes maken til andre steder.


Veien er knapt en bilbredde bred og består av ca 20 kilometer med stein og atter stein. Her kan du se de utroligste steinformasjoner i tillegg til store platåer med rullestein innimellom nakne sandstrender.  


Se hvilke fantastiske kunstverk naturen kan skape.



Enkelte steder ligger det store sanddyner som minner mer om landskapet i Danmark, hadde det ikke vært for det barske klimaet.


Som nevnt syntes ikke jeg selve Hamningberg var stort annerledes enn mange av de andre småstedene langs kysten av Øst-Finnmark. Kiberg, Golnes, Ekkerøy, Krampenes, Skallelv, alle stedene ligner på hverandre i den forstand at det knapt er til å fatte at noen en gang har ment at disse øde forblåste stedene egnet seg til bosetning.


Forskjellen mellom Hamningberg og disse stedene er imidlertid at det fortsatt finnes mennesker som klorer seg fast der. Men dessverre er stort sett alt som tidligere skapte liv og aktivitet borte. Butikkene er nedlagt. Havnene forfaller, og i vinduskarmene på stadig flere hus står plastikkblomster og vitner om at stadig færre bor der permanent.


Når man forlater Vadsø finnes det knapt noen vegetasjon som rekker over hodet på selv en kortvokst nordlending. Bortsett fra på veien mot Hamningberg er det heller ikke mange fjell å se. Bare nakne, forblåste sletter og en himmelhvelving så stor at ingen av bildene mine klarer å yte inntrykket rettferdighet.


Det er lett å trå litt ekstra på gasspedalen når landskapet er så øde. Det er imidlertid mye sau og reinsdyr på veien, så kjør aktsomt.


Vi var heldige med været, men på ettermiddagen seg havdisen inn mot kysten. Dagen før lå den så lavt i Kirkenes at vi måtte avbryte landingen. Da vi endelig kom ned på andre forsøk frykter jeg pilotene ikke så mye av flystripa før hjulene bare var noen meter over bakken. Her nyter Vardø de siste restene av dagens solskinn.


Siden dette egentlig er en hageblogg må jeg selvsagt vie et par bilder til den lokale floraen. Vi kjørte bortimot 70 kilometer på en dag, så det ble lite tid til å fotografere. Mange planter vokser likevel godt, også i dette kjølige og forblåste landskapet. Både ryllik, smørblomster og blåklokker blomstrer nå. Artig var det også å se naturens samplanting av storkenebb og marikåpe. De er ikke mer enn 15-20 cm høye men like vakre som sine mer høyreiste søstre i sør.


Lokale varianter av hagegnomer finnes også. Denne blide damen stod og ønsket velkommen til Hamningberg.


I Vardø var vi innom hekseminnesmerket og Vardøhus festning, der det på nytt vokser et tre. På grunn av restaureringsarbeid (antar jeg) var treet godt innpakket i presenning og lite egnet for fotografering.


På vei tilbake til Kirkenes stoppet vi ved Neiden kirke, som vi dessverre bare fikk sett utenfra.



Kong Oskars kapell i Grense Jakobselv fikk vi imidlertid oppleve fra innsiden. Det var nemlig her lille Einar ble båret til dåpen. Han er oppkalt etter sin tippoldefar og presten som døpte han het faktisk også Einar.


Ikke lett å knipse bilder av familien mens vinden blåser og de to eldste "røverungene" helst vil springe rundt og rundt. De to minste er født finnmarkinger, men jeg regner med at om ikke lenge snakker alle tre kav nynorsk.


Det ble ikke så mye om blomster i dette blogginnlegget, men jeg syntes naturen i Øst-Finnmark fortjente oppmerksomheten. Det er vakkert dette landet vårt, og så utrolig mangfoldig.
Selv om jeg er nordlending rakk jeg å bli mer enn 50 år før jeg fikk sett hele Finnmark. Kanskje kommer jeg tilbake en gang, kanskje ikke.


3 kommentarer:

  1. Nydelig natur fra bildene dine, æ har aldri vært i finnmark, men har veldig lyst til og dra dit en sommer, vi har så utrulig fin natur her i nord norge, synd man aldri klarer og besøke vårt hele vakre land :)
    Takk for turen .

    Ha en fin kveld.

    Lisbeth :O)

    SvarSlett
  2. Flott sightseeing! Jeg syns det kan være vakkert på sånne karrige, forblåste steder :)

    SvarSlett
  3. Takk for titten. Ja jeg synes all natur er vakker enten den er karrig eller frodig.

    SvarSlett