Nesten ferdig drivhus

Det skjer ting på Bliderud selv om aktiviteten på bloggen indikerer noe annet. Men ting tar tid når vi farter frem og tilbake mellom Norge og Sverige. Jeg har kun anledning å være på gården i helgene og etter at Frank begynte å arbeide offshore igjen, har han bare har vært hjemme i to uker de siste to månedene. Likevel står ikke ting i stampe.

Det nye tunelldrivhuset som skal bli sommerhus for varmekjære planter som tomater, agurk, paprika, chili og eventuelle andre vekster, ankom noen uker før påske. Vi rakk såvidt å starte å montere det før Frank måtte reise på arbeid.

Pakken bestod av en stor rull med termopaneler, samt en liten eske med 10.000 små deler. Minst! Dette er det tredje drivhuset jeg monterer sammen med min kjære og ifølge Frank også det siste. Han sier et ekteskap som tåler påkjenningen ved å montere tre drivhus må være super-solid. Og det håper jeg selvsagt han har rett i, for vi skal nemlig bygge ett til, men det blir i tre og med avlagte vinduer.

Sammenlignet med det første drivhuset vi monterte, som bare hadde ett A4-ark med instruksjoner, kom dette med et helt hefte. I tillegg var det mulig å se flere instruksjoner på nett. Man må bare passe på at man gjør operasjonene i riktig rekkefølge.

Hundrevis av skinner, skruer og muttere skulle til for å sette sammen delene som utgjør skjelettet. Derfor besluttet vi å starte på fast grunn, utenfor huset. Utfordringen ville bli å flytte et åtte meter langt aluminiumskjelett til plassen i kjøkkenhagen, uten at noe vred seg eller brakk i stykker. Men husbonden hadde som han ofte pleier å si; tenkt. Han mente at det skulle være mulig å avstive skjelettet med noen planker og deretter transportere det hele til kjøkkenhagen ved hjelp av traktoren.

Jeg var skeptisk. Riktig nok hadde jeg kjøpt det mest solide tunelldrivhuset jeg klarte finne, men selv med diverse avstivere var aluminiumskonstruksjonen fortsatt veldig bevegelig.

Traktoren beveget seg sakte, sakte. Jeg sprang rundt som en vettskremt høne og turde nesten ikke se. Utrolig nok gikk ferden uten problemer og ikke lenge etter stod anretningen på sin nye tomt.

Drivhuset ble plassert nederst i kjøkkenhagen med en døråpning vendt mot huset og en annen vendt inn i kjøkkenhagen. Siden hele kjøkkenhagen er omgitt av et to meter høyt rådyrgjerde gjør denne plasseringen at jeg får en ekstra inngang til kjøkkenhagen.

Nå kunne arbeidet med å montere tak, vegger og dører begynne. Vi rakk å begynne på endeveggen, som vi måtte tilpasse og kutte opp selv. Fabrikanten tilbyr visstnok kutting som en tilleggstjeneste, men det hadde jeg ikke lagt merke til da jeg bestilte. Dermed rakk vi bare å sette opp endeveggene før påsken var over. Vi hadde selvsagt andre prosjekter også, hvorav ett var å grave ned vannrør og el-kabel til funksjonene vi planlegger. Dermed er drivhuset klargjort for innlegging av vann og strøm, selv om det ikke er tilkoblet ennå.

Plantene jeg sådde i mars har levd et usikkert liv inne i huset, og enkelte av dem bærer preg av altfor lite lys. Det var definitivt på tide å få dem ut, men med de temperaturene vi har hatt denne våren har de bare fått lufte seg på terrassen i de helgene vi har vært i Sverige. Jeg var særlig bekymrer for tomatplantene, som var begynt å strekke seg etter mer lys enn det de fikk gjennom ett enkelt soveromsvindu.

For snart to uker siden fikk vi endelig anledning til å fortsette arbeidet med drivhuset. I løpet av helga monterte vi takplatene, og vipps, så var drivhuset klart til å ta imot planter. 

Riktignok er ikke dørene med lufteluker montert ennå, men det kan komme senere. Det er jo snart sommer, tenkte jeg, og gikk i gang med å lage bed med nyinnkløpt plantejord (må blande ut den tildels tette leirjorden i denne delen av hagen).

Siden jorda inne i drivhuset var blitt hardtrampet under arbeidet med drivhuset, fikk jeg Frank å kjøre et par runder med jordfreseren før jeg la på jord og hønsegjødsel. Deretter dekket jeg det hele med sort plast og hentet plantene fra loftet. 

Tomatene var blitt ganske tynne og altfor spede til å bli støttet opp av tau. Dermed hentet jeg engangsgrillpinner av tre og laget små midlertidige støtter til plantene. Nesten alle tomatplantene ble satt ned. Jeg plantet ganske tett, men det er jo bare hovedstammen som skal få lov å vokse, så jeg satser på at det går greit.

Jeg koser meg med første planting

Klokka var 10 på søndagskvelden før jeg var ferdig. Alle de andre plantene var også hentet frem fra stue og loft og selv om ikke alle har fått sitt endelige oppholdssted, så tenkte jeg at de har det bedre på undervanningsfat ute i drivhuset.

Men, akk, det skulle jeg ikke ha tatt sjansen på. Ifølge værmeldingen var det ikke meldt frost i nærmeste fremtid, men da vi stod opp tidlig mandag morgen for å kjøre tilbake til Norge var det rim i gresset og på bilen. Jorda på et par såkasser som overnattet på terrassen var frosset.

Så, hvordan har det gått med alle frøplantene? For å være ærlig så vet jeg ikke. Etter alt arbeidet med å plantet ut, bare for å bli belønnet med en frostnatt, var jeg så deppa at jeg ikke orket å gå og se. kanskje er alle ihjelfrosset, men jeg håper termopaneleneh beskyttet litt og at noen planter har klart seg.

Fredag er det nesten to uker siden jeg var i Sverige, og da skal jeg tilbake. Jeg krysser fingrene for at ikke alt er ihjelfrosset, men jeg vet jo at særlig agurkene er ømtålige for frost. Det gjelder sikkert melonene og gresskarene også. Jeg krysser fingrene og håper XXX.