Pionenene begynner å synes

Min bestemor hadde en pion i hagen. Den klamret seg til livet gjennom lange vintre i det tøffe klimaet i Nord-Troms og blomstret med noen få roser nesten hvert eneste år. Fargen var dyp rød og lignet en eksklusiv rose.  For oss nordboere, som sjelden kunne flotte oss med fine roser og andre sjeldenheter, var bestemors pion et lite under.

Derfor var pioner noe av det aller første jeg kjøpte da jeg flyttet sørover. Jeg hadde forsøkt en gang før i Nord-Norge, uten samme hell som bestemor, men i Vestfolds gode klima håpet jeg på bedre lykke. 

Jeg kjøpte først helt alminnelige bondepioner og silkepioner som jeg plantet på hver sin side av trappen til terrassen mot øst. En av pionene overlevde ikke den første vinteren, men resten har møysommelig klatret opp av jorda om våren og produsert en eller to blomster mer for hvert år.

Jeg syntes imidlertid at de få blomstene som gjerne blomstret på ulike tidspunkt, så ganske ensomme og forlatte ut der de stod alene mellom busker og hurtigvoksende sommerblomster. De nikket til hverandre over trappen og forsøkte forgjeves å oppnå kontakt.

For noen år siden var jeg innom staudegartneriet i Horten og kjøpte to nye pioner som jeg plantet i det store staudebedet midt i hagen. De blomstret også med en og to blomster mer for hvert år, men det begynte å gå opp for meg at det ville ta mange år før pionene ville klare å gjøre seg bemerket der de stod.

Vel vitende om at pioner ikke liker å bli flyttet besluttet jeg i fjor å gjøre nettopp det. Jeg ventet til blomstringen var over før jeg grov opp samtlige og satte dem ned i staudebedet, i nærheten av hverandre. Jeg var forberedt på at det ville bli dårlig blomstring i år, men pionene overrasker. 

For første gang opplever jeg en overdådig pionblomstring og det gjør ingenting at ulike sorter blomstrer i blanding, tvert imot. Fortsetter det slik kan det være at jeg neste år ser meg råd til å klippe av noen eksemplarer for å ta med inn. Kanskje er det med blomster som med mennesker, vi trives best når vi har kontakt med likesinnede.

Det hører forresten med til historien at jeg har arvet pionen til min bestemor. Da vi for to år siden solgte huset til bestemor, spadde jeg opp pionen, som til tross for antallet år ikke var så veldig stor (Jeg har en mistanke om at bestemor kjøpte nye pioner når den gamle ikke hadde overlevd vinteren, men det gjør ingenting).

Bestemors pion har måttet tåle å bli flyttet to år på rad, men den kom likevel standhaftig opp av jorda i vår og produserte til og med noen få blomster. Den var litt tidligere ute enn de andre pionene, men fargen er fortsatt dyp rød slik jeg husker den. Bildet yter ikke fargen rettferdighet for jeg tok det en kveld da lyset var på hell og jeg ikke fikk unngått blitzen. Det er likevel godt å se at den lever videre. 

Jeg liker tanken på at en liten del av bestemor lever videre i hagen min.