Rabarbrasaft

Jeg føler ofte plantene i kjøkkenhagen, eller en rolig start plutselig vokser i superfart. På et øyeblikk er alt modent samtidig og vi spiser det vi klarer av en type grønnsak. Dette gjelder i høyeste grad for rabarbraen som modnes tidlig på sommeren. Rabarbraen blir som kjent brukt i kaker og desserter, ja og så syltetøy for de som liker det. Men desverre spiser vi ikke dessert og kake så ofte, og da blir det en utfordring å finne gode anvendelseområder.

For en stund side kom jeg over en kommentar om rabarbrasaft og tenkte at det må jeg prøve. Og i går ble det gjort. Rabarbraen ble høstet (nærmest på overtid - siden jeg har hørt at de skal være mest spiselig før St. Hans). Men jeg tenkte det går sikkert bra til saft. Og resultatet ble over all forventning. Lett å lage var det også.

Selv surfet jeg litt rundt på internett for å finne oppskrift som kunne passe. Resultatet ble basert på tips fra både her og der, men for at jeg til neste år skal huske hvordan jeg gikk fram skriver jeg det her:

2,5 kg rabarbra vaskes og kuttes i biter (ikke fjern skallet)

4-5 nellikspiker

Saften av 1/2 sitron (kan sikkert bruke en hel, men dette var det jeg fant i kjøleskapet)

1 liter vann helles over rabarbraen og det hele kokes i 15 min

La blandingen kjøles litt før det siles gjennom et rent klede - press gjerne ut den siste saften

Hell væsken i en gryte, tilsett 1 kg sukker og kok opp på nytt

La saften småkoke til saften blir blank - skum av.

Fylles på rene flasker. Av 2,5 kg rabarbra fikk jeg litt over 2 flasker saft. Smaker deilig og se hvilken herlig farge.

Midtsommer blues

Det er mulig tittelen på dette blogginnlegget ikke samsvarer helt med bildene, og det er forsåvidt riktig. Det blomstrer frodig i hagen om dagen. Rododendron begynner riktignok å avta, men stauder som, pioner, kjempekrage, klematis og toppklokke er i ferd med å overta. I tillegg står busknellikene i full prakt og lyser opp så det monner, og de selvsådde sløyfeblomstene er på full fart inn på arenaen. Så når jeg skriver "midtsommer blues" er det ikke fordi det ikke vokser og gror. Det er fordi jeg ikke føler jeg riktig får anledning å nyte blomsterprakten.

 Siden operasjonen for 3-4 uker siden har jeg ikke kunnet gjøre stort i hagen. Det kjennes ganske frustrerende. Når det i tillegg regner nærmest annenhver dag kan man ikke engang sitte ute og beundre prakten. Jeg vandrer av og til omkring med kameraet for å forevige blomstringen før den er over, men samtidig blir jeg ganske frustrert over villnisset som brer seg over alt. Men her kan jeg i det minste nyte noen bilder av prakten.

Snart er det ferie, og da blir det neppe gjort noe særlig, selv om jeg i år har skaffet meg en hagepasser.  Det får bli slik det blir, og så satser jeg på å komme sterkere tilbake neste år. Tror nesten jeg må så busknelliker igjen, for etter at jeg klarte redde dem fra sneglene er de blitt en pryd for øyet. Og jeg har flere store felt. Et annet lyspunkt er forresten at jeg ikke har sett noe særlig til iberiasneglene i år. Men de er neppe utryddet, frykter jeg.