Frodighet i nord

I fem dager har jeg besøkt min datter, svigersønn og tre herlige barnebarn i Kirkenes. Været var ikke noe særlig, men når det ikke regnet gikk det greit å være litt ute. Lørdag kjørte vi en tur opp Pasvikdalen (eller ned Pasvik, som de sier i Kirkenes) og var innom en botanisk hage i Svanhovd. Det er utrolig å se hvor frodig beplantning man kan få til så langt mot nord.

Akkurat nå blomstret mange av plantene og hagen var meget frodig og fargerik. Her var det en liten dam, en bekk og mange frodige vekster som ga en følelse av å være mye lenger mot syd.

 

Jeg liker godt vekster med store blader. Det gir en litt mystisk og "jungelaktig" stmening. Blandet med blomstrende stauder blir det veldig vakkert.

Selv om hagen ligger i et område som er ganske flatt hadde de klart å lage en liten bekk gjennom hele området. Mye av beplantningen av viltvoksende nord-norske vekster.

Jeg har i grunnen aldri vært særlig tilhenger av akeleie, mest fordi jeg synes de får så mange bleke fargekombinasjoner når de frøsår seg selv. Her hadde de imidlertid noen riktig fargesterke eksemplarer. Jeg tenker jeg skal bestille noe akeleiefrø og så dem selv. Det er jo i grunnen ganske hardføre planter.

 Ellers er det jo ingen tvil om at alle planter tar seg godt ut bare de er mange nok og får lov til å fylle ut et område. Men jeg likte godt kombinasjonen av trær, stein, blomster og vann.

Nå kommer rosene

Jeg har noen roser. Ikke sånn at jeg har noen rosehage akkurat, men litt om litt blitt er det blitt noen buskroser og klaseroser i hagen. To av rosene fant jeg på tomta, en har jeg hentet i bestemors hage, og resten har jeg kjøpt selv. De som har stått på tomta vokser nesten som ugress, og selv om jeg beskjærer dem kraftig, setter de nye skudd og blir enorme bare i løpet av en sommer.

Dette gjelder blant annet denne busken, som jeg tror er en hurdalsrose. Det er i alle fall et eller annet fra "bestemors" tid, tror jeg, for jeg så samme typen roser i en hage på Nøtterøy da vi syklet forbi på lørdag. 

Det virker nesten som alt jeg har funnet på tomten fra tidligere ligger klint opp i et av hjørnene, nesten inne i naboens hage. Denne stod opprinnelig bak drivhuset. Vel, egentlig står moderbusken der fortsatt, men for tre år siden grov jeg frem et par greiner som var på veg over til naboen og satte de ned i jorda like ved kjøkkenhagen. Busken er nå like stor som den opprinnelige.

Akkurat nå står begge fulle av blomster og blomsterknopper. De blomstrer riktignok bare en gang og når blomstringen er over er det slutt. Men akkurat nå er de virkelig vakre med sitt vell av rosa av blomster.

Dessuten er disse først ute med blomstringen. Det er riktignok kommet blomster på noen av de andre buskrosene, men de ser ikke like overveldende ut. Jeg har også i år blitt plaget av utøy og har spayet rosene med både grønnsåpevann og lusemiddel. Desverre ser det ikke ut som kampen mot de små fiendene er vunnet ennå, men disse to rosenbuskene har ikke vært plaget så langt i år. Jeg hørte at det hjelper å gjødsle med grønnsåpevann, så i morgen skal jeg gå i gang med det også. 

Jeg var dessuten ikke like heldig med bildene av de andre rosene og mørket kom før jeg fikk gått ut en ny runde. Dermed får disse vakre og hårdføre rosene råde grunnen i dag. Det er uansett kjekt med planter som klarer seg godt fra år til år, for det er så kjedelig med alt som til stadighet må beskjæres helt tilbake.

Morgentur med kameraet

Det var akkurat passe overskyet til å ta bilder i av hagen morges. Jeg skyndte meg ut med kameraet med tanke på å fotografere alt som var i blomst. Dessverre rakk jeg bare noen få planter før andre plikter kalte, og deretter kom sola og lyset ble for intenst.

Denne lille tuen med nålesildre er resultatet av en liten rest jeg fant inni en annen plante i fjor. Jeg pirket den ut og stakk den ned for seg selv, mellom noen steiner. I år er den blitt en flott liten pute, og kjenner jeg planten rett går det nok ikke mer enn et par år før den har dannet et lite gull-gult teppe.

Jeg synes gressløkens blomster er vakre, og selv om man helst skal klippe dem ned for å kunne høste gressløk hele sommeren, måtte jeg til slutt gi tapt for alle blomster-stilkene som tittet opp. Min lille plante fra Nord Norge er nå blitt til fire store tuer, og de produserer langt mer gressløk en vi klarer konsumere. Så, da får blomstene lov å være til pryd også. Og pryder opp synes jeg virkelig disse rosa-lilla bustehodene gjør. Dessuten kan jeg klippe dem ned etter blomstring og få spiselig gressløk på nytt.

Nå begynner også storkenebbene å komme i blomst. Denne blå typen har jeg sådd selv og den er svært frodig og nærmere 70 cm høy. Den dukker etter hvert opp på mange steder og jeg tror jeg skal grave de selvsådde plantene opp og flytte dem til et sted de kan få stå i fred. Men kanskje skal de få blomstre ferdig først.

Jeg ser forresten at det lønner seg å ta bilder med speilrefleks kameraet. I alle fall om jeg skal tettere innpå plantene. Denne ferien får jeg prøve å lære meg litt mer om innstillingene. Så kanskje blir det flere bilder her om litt.

Alt for Mikke

Det er ikke helt problemfritt å skaffe seg robotplenklipper. Området som skal klippes må markeres med tråd og hjørnene må ikke være for skarpt vinklet. Hindere bør ryddes unna eller forsøkes unngått. Da vi slapp "Mikke" ut i hagen første gang oppdaget vi at vår forholdsvis flate tomt var ganske ujevn. "Mikke" humpet av gårde, så vi endte med å strø sand over hele plenen for å jevne ut underlaget.

Det største problemet som oppstod var at tråden gikk for nært kanten som markerte skillet mellom plenen og tujahekken. Vi hadde lenge tenkt på å fjerne kanten, for den var delvis råtten og beskyttet stort sett bare ugress. "Mikke" hektet seg stadig fast i kanten, så da var det på tide å gjøre noe med den.

Vi begynte med å spa vekk gresset ca 30 cm fra trekanten og fjernet både kanten og så mye ugress vi klarte. Deretter la vi en stripe med duk i bunnen av det som nærmest ble en liten grøft, og fylte det med stein og til slutt et lag grus.

Det tok en hel uke med hardt arbeid før grøften var spadd opp og fylt i, men da fikk kanten mellom plenen og tujahekken et mer velstelt utseende. Frank kjørte lass på lass med jord, stein og grus. Jorda skulle vekk og steinen skulle på plass.

Men selv om kanten mellom plenen og tujaen ble bra, så var "Mikke"  ikke helt fornøyd. Det viste også seg at to trær som stod nær nabogrensen ble nære kanten at "Mikke" likevel kjørte seg fast. Dermed pep han misfornøyd og ga opp å jobbe.

Vi er selvsagt opptatt av at "Mikke" skal være fornøyd, så jeg besluttet å spa bort torven rundt trærne og legge tråden til "Mikke" i en bue rundt dem. Dermed ble det anledning til å kjøpe noen busker til å fylle tomrommene og to rhododendron og to solbærbusker ble umiddelbart anskaffet.

Så får vi se om dette holder. Stort sett arbeider "Mikke" uten å sutre, og holder på jevnt og trutt hver dag. Han tar seg en hvil når han trenger litt strøm, men er ellers grei å ha med å gjøre. Vi har fortsatt problemer med et par mindre hindringer, men de skal vi ta hånd om snart. 

Plenen vår er i alle fall finere enn noensinne, så "Mikke" gjør en god jobb.

"Det dufter så deilig"

Syrinene er i blomst og minner meg om reklamesangen for Lano. Den deilige duften merkes godt når vi sitter ute på terrassen, og gir skikkelig sommerstemning. Ekstra morsomt er det at den syrinbusken som jeg fikk vite sannsynligvis hadde fått en sykdom siden den ikke hadde blomstret på to år, nå har begynt å vise muskler. Etter at jeg for to år siden spadde bort plenen som lå inntil stammen begynte den å vokse kraftig og blomstret både i fjor og i år. Nå begynner den dessuten å bli ganske stor, og i år har den rekordmange blomster.

Syrinen som jeg merker duften best til er imidlertid den lille dvergsyrinen som står i bedet like nedenfor spiseplassen. I flere år har jeg knapt merket dens eksistens fordi fargen er veldig lys lilla. Men etter fem somre begynner busken å få litt volum og i år blomstret også den helt overdådig.

Etter byggingen av lysthuset i fjor ble det liksom to naturlige tomrom som kunne fylles med litt større busker. Jeg lyttet til rådene fra hagedesigneren og kjøpte inn et prydepletre og en ungarsk syrin. Syrinbusken ser ut til å trives godt, og selv om den ikke er mer enn meteren høy, har den mange blomster allerede i år. Prydepletreet er en annen historie, som jeg får komme tilbake til ved en annen anledning.

Min største syrin har jeg ikke kjøpt selv. Den står så tett inn til hjørnet på tomta at naboene nesten har mer glede av det enn vi. Det vokser litt glissent, og jeg beskjærte det så kraftig ett år at det ikke blomstret året etter. Men i år blomstret det veldig rikt.

Ingen tvil om at syriner er vakre å se på når de blomstrer, i tillegg til at de dufter deilig.

Og så er det kjekt å ha noe å fylle i vaser, særlig når været er litt begredelig og ikke inviterer til å være utendørs.

Endelig fart på rhododendron

For fem år siden gikk jeg til innkjøp av 4 rhododendron, to lave (ca 60 cm) og to som ifølge påskriften skal bli omlag 2,5 m. Inntil nå har de sett litt stusselige ut, og i fjor var jeg redd for at de to lave, som jeg allerede har flyttet en gang, skulle ha gitt opp. De mistet mange blader, og hang med skuldrene, så og si.

Nå ser de imidlertid ut til å trives godt. Begge har blomstret aldeles overdådig, noe som sikkert skyldes den gode sommeren i fjor (og den milde vinteren). Dessuten er de i ferd med å fylle ut den tilmålte flekken de står på.

De to som skal bli kjempehøye ble valgt for å fylle ut et nordvendt område som skrår ned fra stue-terassen. De har blomstret litt annet hvert år, og hagedesigneren som var her i fjor mente de burde flyttes. Det rådet hørte jeg ikke på og i år begynner de endelig å se ut slik jeg forestilte meg rhododendron skulle bli. De har selvsagt mye å gå på før de når 2,5 m, men de er på god vei. Og nå som de har overlevd 5 år håper jeg den største dødsfaren er over.

Siden jeg var litt misfornøyd med fargene på de to første (som har en tendens til å bli ganske blasse mot slutten av blomstringen) kjøpte jeg for tre år siden en ny rhododendron med en herlig rødfarge. Den har stått litt ugunstig plassert, selv om det var rett mot sør, og den var i ferd med å gi tapt mot ugress da jeg flyttet den i fjor høst i forbindelse med steinleggingsprosjektet.

Den ser fortsatt ganske tufs ut, men den bærer ganske mange blomster likevel, så jeg håper det nye bedet med bare surjordsplanter til naboer, skal få den til å føle seg bedre. Jeg har nettopp fylt på med mer rhododendronjord og gjødslet (rhododendrongjødsel selvsagt), så nå håper jeg stakkaren koser seg skikkelig gjennom sommeren.

Nå som jeg har begynt å få sansen for rhododendron igjen har jeg like godt kjøpt inn to nye planter. De er dyprøde og skal også kunne bli over 2 m høye. Jeg ønsker dem lykke til med veksten.

Hvor ble de av?

Nå som været er litt ustadig, for å si det pent, har jeg hatt tid til å bla gjennom bildene fra mine fem hageår i Tønsberg. Dermed dukker det opp bilder av planter jeg ikke lenger finner spor av i hagen. Ja, jeg hadde til og med glemt at jeg hadde dem. Hvor ble de av? Eller mer spesifikt, hvorfor klarte de seg ikke hos meg?

Jeg har alltid likt klematis og dette var noe av de første jeg kjøpte da vi flyttet hit. Jeg vil ikke si at de har vist tegn til å trives godt, for jeg måtte klippe bort mange visne greiner hvert år. Den rosa klematisen på bildet erstattet den som døde den første vinteren. I fjor ga imidlertid begge klematisene tapt for vinterkulden. Antagelig ble det for tørt under takutstikket.

De første somrene hadde jeg stor suksess med liljer og jeg vurderte å kjøpe enda flere knoller ettersom de er så vakre når de blomstrer. Jeg har fortsatt noen liljer, men de siste to årene er de blitt kraftig angrepet av noe som stort sett spiser både blader og blomst, og i tillegg legger egg i store svarte klumper. Jeg ser at angrepet er begynt i år også og lurer på om det er noe jeg kan gjøre, eller om jeg skal gi opp liljer?

Av staudene forsvant kryptimian den første vinteren. Kattemynten ble sterkt redusert hver vinter og var helt borte i fjor. Den er likevel ikke dypt savnet. Den røde planten jeg ikke husker navnet på tror jeg ble borte forrige vinter, og det samme gjelder den blå valmuesøsteren, som jeg hadde glemt at jeg hadde inntil jeg så dette bildet.

Ellers har jo en og annen rose bukket under nå og da, men den lave røde buskrosen på bildet er ikke død. Det blir bare mindre og mindre av den. Enten liker den ikke stedet sen står på eller så er det noe annet. I fjor falt bladene av og buskene stod med nakne greiner og røde blomster. Tror jeg skal flytte dem i år, for de er ikke mye til pryd der de nå står. Tror forresten brunsneglene liker bladene godt.

Det er i grunnen interessant med bilder fra hagen. Det er moro å se hvor mye hagen har endret seg på få år, samtidig som enkelte planter har vokst og spredt seg med stor iver. Tror jeg må dokumentere bedre med kameraet i år.