Nordveggen tar form

Innkjørselen vår er mot nord, og det er greit. Den forrige huseieren bekostet steinlegging av hele området, i god bredde, så vi har massevis av parkeringsplass. De to siste ukene har det likevel ikke vært mye plass til biler, for hauger med jord og sand og en sekk stein har tatt mye plass. I tillegg har min kjære bygget portal, så verktøy, sagflis og byggematerialer har vært med å "pynte" opp. Men, nå står portalen ferdig og steinene er trillet dit de skal ligge. Området begynner å ta form.

Den store steinbelagte innkjørselen ser ikke så veldig inviterende eller "hagete" ut, noe hagedesigneren som var her i fjor, bemerket. Riktignok hadde jeg kantet innkjørselen med et bed bestående av buskmure som var flyttet fra annet sted i hagen og satt ned krokus, slik at det skulle være noe å hvile øynene på ved hjemkomst, men så veldig dekorativt var det ikke.

I løpet av de fem somrene vi har bodd i Tønsberg har området ved innkjørselen mer vært som en restplass for alt som ikke har passet andre steder. Buskmure er ikke akkurat min favoritt, men siden jeg ikke liker å kaste noe, fikk de plass langs innkjørselen. Og da vi anla gangveien rundt huset for noen år siden, laget vi plass til et bed langs den gamle garasjeveggen (som forresten rommer "Ritas hule," min herlige systue). Vi plantet bedet med selvsådde stauder og vekster vi fant i grøftekanten, noe som fort viste seg å bli ganske rotete.

Valmuene er fargerike når de blomstrer, men de har en lei tendens til å legge seg utover gangveien, og etter hvert bare drysser og visner de ned. Store deler av sommeren har bedet langt fra vært noen pryd. Så da vi først var i gang med "prosjekt stein" besluttet vi å inkludere bedet langs "huleveggen."

Så da spaden gikk i jorda (og jeg ikke liker å kaste planter - selv ikke de jeg synes er mindre pene) ble valmuene flyttet ut av hagen. Alt ble dyttet ned mot veien (utenfor lindehekken) i håp om at de vil pynte opp der en kort tid på sommeren, og ikke bli lagt merke til når de visner ned (valmuer er tøffe planter og jeg har registrert at de er kommet opp av jorda).

Hagedesigneren foreslo å legge stein langs hele "huleveggen" og bare la et par pipeholurt klatre opp langs to vaiere.

Jeg kjøpte flere pipeholurt i den hensikt å gjøre som hun sa, men da vi fikk lite tid til å fullføre prosjektet i fjor, ble pipeholurtene midlertidig dyttet ned i jorda, mens arbeidet med a gjøre bedet ferdig lot vente på seg.

Sent på sommeren var vi endelig i gang igjen. Men, da hadde min kjære vært med meg på gartneriet og ymtet frempå at han likte høyt vaiende gress. Så sent på sommeren var utvalget stusselig, men prisen på plantene var halvert. Vi kjøpte opp alt prydgresset vi fant og spedte på med noen lave barlind, som i alle fall skal tåle å stå i skyggen.

Første gang jeg har plantet gress ;-)

Både sten og planter kom på plass i fjor høst, og alt ser ut til å ha tålt vinteren godt. Riktignok ser jeg at et par valmuer også har klart seg og presser seg opp mellom stenene. Nå er det bare litt opprydding som gjenstår, men jeg gleder meg til å se plantene utvikle seg.

Stein på stein på stein blir steinbra

Jeg har sikkert nevnt det før; jeg er litt "steingal." Jeg liker stein, stort sett i alle fasonger. Både naturlig stein og tilhugget stein. Og nå har jeg også fylt et stort område av hagen med flere tonn stein. Tror det er blitt rundt 8-9 tonn faktisk - hvis hver sekk inneholder ett tonn.

I fjor hadde jeg besøk av en hagedesigner og fikk mange tips til utformingen av av hagen, i tillegg til planteskisser til noen bed. Selv om det å legge to sider rundt huset under stein var min egen ide, så foreslo hagedesigneren å bruke to størrelser elvegrus samt lage en remse med sedummatte i den bredeste delen.

Som sagt så gjort. Jeg og min kjære gikk i gang, og nå er vi på det nærmeste ferdig. Noen detaljer gjenstår, men nå tør vi vise frem resultatet.

Huset vårt er i grunnen litt merkelig plassert på tomten. Det er faktisk presset omtrent så langt ut mot tomtegrensen i sør og vest som det er mulig. Det betyr at det meste av hagen på den 1,2 mål store tomten er mot nord og øst. Mot vest følger huset nabogrensen med ca. 4 m avstand, mens tomtegrensen mot sør er litt bredere i den ene enden og ditto smalere i den andre. I tillegg er området kantet med en delvis meget høy tujahekk som skjermer mot innsyn fra naboene.

Dette er ikke spesielt gunstig for planter som ligger mellom huset og hekken da de stort sett blir liggende i skygge store deler av dagen. I utgangspunktet var området dekket med plen, men på sørsiden var det stort sett bare noen stakkars gresstuster som stakk opp mellom all mosen. Noen pryd var området ikke og var mest til plage fordi gresset mått klippes regelmessig. 

Nærmest trappa til inngangsdøra lå dessuten som en liten forhøyning, så skulle det bli rom for stein måtte et godt lag av jorda mellom innkjørselen og kjøkkenterassen fjernes. Jeg er så heldig å ha en mann som finner seg i sin kones ville ideer, så da han hadde en ledig stund i begynnelsen av mai, satte han ivrig i gang med å grave bort jorda. 

Det lå an til rask framdrift, men den ble avbrutt av at vi tok et golfkurs og deretter syklet Norge på tvers (på det bredeste må jeg få presisere - åtte fjelloverganger takk). Etter dette var vi vertskap for familie og venner som ville på sommerbesøk, og så måtte vi selvsagt øve på å spille golf når vi først hadde gått i lære.

 

Det meste av sommeren i fjor lå området som en torn i øyet og ga oss dårlig samvittighet hver gang vi gikk inn og ut av huset. Det nærmet seg høst før vi endelig fikk fart på arbeidet igjen. Forhøyningen ble fjernet (med spade), bakken jevnet ut, og tonnevis med stein ble kjøpt inn. Det viste seg likevel å bli for lite og vi ble gjengangere hos Sundland torv i Stokke. Hagen hadde et tydeligvis et enormt behov for stien.

Deretter dekket vi jorden med kraftig fiberduk (av den typen vegvesenet bruker) før vi kjørte på med et tynt lag grus. Vi vil helst unngå ugress. Så la vi en gangsti med store betongheller (de ble valgt p.g.a. størrelse og pris - det finnes mye annet fint, men huff så dyrt det er). Vi beregnet en passende avstand - ut fra at vi skal kunne spasere rundt huset i avslappet gange, og vatret opp og la ut hellene som best vi kunne. Vi er tross alt ikke profesjonelle steinleggere heller.

Å lage gangsti var i grunnen gøy og gikk ganske raskt unna. Så snart stien var på plass (vi hadde selvsagt ikke beregnet nok heller - det gikk med over 60 stykk til slutt) var det bare å begynne å trille ut stein. Vi hadde kjøpt to størrelser. De største skulle fylle omlag 60 cm fra husvegg og fra tujahekk. Rundt hellene og i en bredde på 30 centimeter la vi den litt mindre typen elvegrus. Resten av bredden skulle dekkes med sedummater.

I hjørnet av tomten, der stien svinger fra østsiden mot vestsiden av hust la vi noen mindre tråkkheller, for å bryte opp "fjæra." Jeg hadde lyst på brostein, men fysj så dyre de er. Dermed var det bare å trille ut stein. Arbeidet gikk greit, selv om det tok på rygg og slet hull i flere par arbeidshansker.  Jeg kan uten å overdrive si at jeg egenhendig har tatt på nær innpå de fleste steinene. Før lauvet falt var 7+ tonn stein på plass. Til og med noen tuster bjørnegress, som min kjære falt pladask for en dag vi var på gartneriet, hadde fått nytt tilholdssted mellom steinene.

Nå manglet bare sedummattene for å gjøre verket komplett. De var det ikke så lett å få tak i ettersom jeg aldri fikk svar på henvendelsene til Vital Vekst (som hagedesigneren hadde anbefalt). Dermed kom vinteren og området fortsatte å ligge som en uferdig torn i øyet på oss hele vinteren.

Men, da vi besøkte hagemessen på Lillestrøm fikk vi med oss en brosjyre fra Oslo ferdigplen, og da jeg ringte dem kunne de levere allerede dagen etter. Dermed ble det endelig fart i sakene, omtrent nøyaktig ett år etter at min kjære satte spaden i bakken.

2. pinsedag la vi et tynt lag sand over området der mattene skal ligge, kuttet sedummattene og og rullet dem ut, dusjet dem med vann, og vips var vi ferdige.

Nå skal sedummattene ifølge leverandøren kun vannes annenhver dag i de første to ukene, og så klarer de seg selv. Hvis noen forøvrig legger merke til at linja på venstre side ikke er helt rett, så ser de rett. Jeg har en halv sedummatte til overs som jeg enten kan benytte til å få helt rette kanter, eller jeg kan bare vente på at plantene legger seg utover elvegrusen på en naturlig måte. 

Alt i alt er vi fornøyd med resultatet. Det har gått med både vond rygg og såre knoker, samt en liten formue i stein, men nå er det ikke mye vi trenger å gjøre for å vedlikeholde området.

Plassen innerst syntes vi passet perfekt for en liten fontene og kjøpte en vi fant på gartneriet. Vi er imidlertid ikke helt fornøyde med den da vi ikke klarer å få de tre bassengene i vater samtidig. Hvis vi ikke klarer fikse det går hele greia tilbake til gartneriet. Men en fontene vil vi ha. Det gir øynene noe å fokusere på og dessuten liker jeg lyden av sildrende vann.

Ja, det er sant; jeg liker mer enn bare stein.

Ta en potet

Like utenfor hagen vår er et lite område som ikke benyttes av bonden fordi det ikke er tilgjengelig med vanlige landbruksmaskiner. Det er et hjørne av en åker, overgrodd av brennesle og villniss, der vi tidvis har dumpe hageavfall som gress og torv. I vår bestemte vi oss for å rydde opp i vilnisset for å unngå at alle de uønskede vekstene skulle infiltrere tujahekken vår. Og etter at bonden hadde sådd åkeren og det fortsatt var en stor ledig flekk jord, tenkte vi at den kanskje kunne benyttes til 2-3 rader med poteter. 

Med hjelp av min mor fikk vi i dag satt potetene i jorda. Det var ikke mer enn en middels blomsterpotte med poteter innkjøpt for anledningen, men det er interessant å se om det blir noe å høste til sensommerens middager.

Mamma setter poteter i en fart som ungdommen kan slite å holde følge med.

Potetene hadde fine groer, så nå det er bare å vente å se hva de blir til.

Det ble forresten også plass til å sette ned noen vanlige gul- og rødløk som jeg håper skal vokse bra ved siden av potetene.

Alternativet var å legge hele jordstykket under en mørk duk og håpe å ta livet av uhumsket som fortsatt har røttene sine under overflaten. Regner med at det må til når potetene er høstet uansett.

Ikke helt som planlagt

Denne helga skulle brukes til hagearbeid og jeg hadde planer om at frøene som kan sås direkte på vokseplassen skulle i jorda. Men slik gikk det ikke. Hodet har vært fylt med bomull i flere dager og nesen renner som en kran. I stedet for hagekos er det blitt sofakos, selv om "kos" neppe er hva jeg føler. 

Jeg har ligget på sofaen og zappet fra kanal til kanal og er forbauset over flommen av begredelige TV-programmer. Hvorfor finnes det ikke en hagekanal i strømmen av elendige reality og halvreality programmer? Tenk, de sender til og med et program om kupongklippende amerikanske husmødre! Synes å huske påstander om at reklamefinansiert TV skulle gi oss så mye bedre programmer!

Etter et par timers hvile (ZZZZ) føltes kroppen litt bedre og jeg skiftet ut sofaen med kontoret. På internett kan jeg kose meg med hageblogger og få flere ideer til egen hage. Jeg kom til og med over gode tips om dyrking av agurker. Kanskje rekker det å få positiv innvirkning på agurkene mine i år.

Og da det ene følger til det andre følte jeg at jeg måtte ut og ta bilder av frukttrærne mine. Jeg plantet et plomme og et morellertre for snart fem år siden, men det har ikke vært mye avling å skryte av. I fjor fikk jeg 10-12 små blårøde plommer som smakte aldeles nydelig og det lå an til å bli moreller også, men de var det bare fuglene som har fikk glede av.

I år blomstrer morellertreet på nærmest alle grener. Jeg må innrømme at selve treet minner mer om en stokk med utstikkende tverrliggere enn et tre, men det blomstrer i alle fall rikt. Plommetreet har vokst mye bedre på disse fem årene og begynner faktisk å ligne et tre. Ja vi har til og med beskjært det. Kanskje er beskjæring et for fint ord å bruke for oss som egentlig ikke helt vet hva vi gjør, men vi har kuttet toppen av hovedstammen og mange av grenene som pekte til himmels. Vi har også begynt å bøye grenene ned mot bakken, noe vi sikkert burde gjort da vi plantet det.

Det er kanskje ikke noe vakkert syn der det står med sine hengende vannflasker og dykkelodd, men det fungerer i alle fall. Vi får se om vi finner på noe bedre i løpet av våren. Plommetreet blomstrer ikke like godt som morellene, men det er mer enn i fjor. Jeg har forresten planer om å kjøpe enda et plommetre i år, men da jeg var på hagesenteret spurte de meg hva jeg allerede hadde, og den merkelappen er forlengst blitt borte.

Jeg skjønner jeg burde ført logg over innkjøpene, men nå er det for sent. Forresten må jeg gå og tappe innholdet i nesen og kanskje slenge meg nedpå sofaen igjen. Håper formen er bedre i morgen.

Hagegenet er våknet av vinterdvalen

Hagegenet mitt er som bjørnen. Utpå høsten, når det meste er avblomstret og ugresset er det eneste som ennå har saft i stilken, og vinterkulda kommer snikende, da er interessen for hagen laber. Jeg er sliten etter alt jeg ikke kom helt i mål med, og klarer ikke å motivere meg til innsats. Når  frosten kommer og legger rim og snø over det hele er det en lettelse for samvittigheten. Da er det ikke mer jeg kan gjøre.

Men på nyåret, omtrent samtidig som første nummer av Hagetidend ligger i postkassen kommer lysten til å grave i jorda tilbake. Når fuglene synger for full hals legger jeg nye planer og kjøper mer frø enn jeg trenger. I høst sa jeg at til neste år skal jeg ikke ha så mange grønnsaker - og ikke så mange sommerblomster - og jeg skal i hvert fall ikke bruke en masse penger på planter og busker.

Men det var i fjor. Nå er jeg  full av vårlig energi og pågangsmot. Noen grønnsaker er sådd, og jeg ser at salaten allerede har spirt. Andre grønnsaker har jeg kjøpt - da slipper jeg å få så mye (sier jeg til meg selv), men plassen i bedene rekker ikke til alt jeg allerede har på vent.

Nå venter jeg på at det skal bli varmere og at frostfaren er over og koser jeg meg med hagebilder fra i fjor. Rosene fikk hård medfart forrige vinter, og det hjalp ikke på trivselen at jeg måtte flytte flere roser på grunn av plasseringen av det nye lysthuset. Gjentatte lusangrep hemmet veksten og jeg var i grunnen ganske lei av å passe på dem. 

Men de klarte seg, og denne vinteren har vært snill mot rosene. For første gang er det masse nye skudd på stilkene som går helt opp til raftet på klatrerosen. Og den engelske rosen på bildet under ser også ut til å ha klart seg usedvanlig bra. Det har også mange av klaserosene, men da jeg fikk SMS-tilbud på stilk- og klaseroser fra hagesenteret her forleden, kunne jeg ikke dy meg, og kjøpte selvsagt noen flere.

En annen glede i fjor var at jeg for første gang opplevde å få blomster på hortensiaene. Hvert år har jeg nærmest måttet klippe ned alle stilkene fra året før, men utrolig nok rakk begge å blomstre i fjor. I år ser de ut til å komme seg fint, til tross for at jeg måtte flytte den ene. Tror vinteren har vært skånsom, men jeg skal kjøpe litt mer surjord og legge rundt dem.

Etter besøket av hagedesigner i fjor vår har jeg flyttet rundt på planter og kjøpt flere busker til noen av bedene. Jeg klarer likevel ikke å gi helt slipp på staudene. Det er jo så mange fine stauder og jeg ønsker å ha et mangfold å klippe av til buketter. Her er en lav, rød daglilje som nested druknet under sommerblomstene i fjor. Og solhatt gjør seg fint der de kneiser over alt annet. Jeg har faktisk sådd en ny farge solhatt i år.

Ja dettte er en herlig tid.