Lykken er en ny trillebår

Jeg er kjent for å være glad i farger. Særlig farger i den litt "syrlige" enden av skalaen, så som limegrønn, sitrongult, turkis, lilla, fuchsia o.s.v. Så da jeg så reklamen for trillebårer med spreke farger ble jeg umiddelbart betatt. Og da hjulet på den gamle trillebåra sprakk ante jeg straks muligheten for å få en ny trillebår.

For et par dager siden kom den snille mannen min hjem med ny trillebår i en syrlig gul-grønn farge. Han var dessuten så snill at han også monterte den for meg. Mer skal det ikke til før hjertet mitt svulmer av lykke.

Dessverre får jeg ikke tatt trillebåra i bruk umiddelbart, for jeg har uheldigvis pådratt meg hekseskudd i ryggen, og kan akkurat nå bare gå rundt å titte på alt som skal gjøres. Jeg har kun rukket å grov-rydde hagen for fjorårets blomstring og det er fortsatt mye kvist og kvas rundt om i bedene. Dessuten er det flere planter som skulle vært delt før de vokser seg for store.

Da er det enda godt at gradestokken bare viser 8,5 grader i dag. Godt både fordi plantene vokser langsommere og jeg slipper gå her og gremmes over at jeg ikke kan gjøre noe, siden været likevel ikke frister til utendørsaktiviteter.

Jeg får i stedet nøye meg med å tusle rundt å ta bilder av det som dukker opp, og nyte hagen på den måten.

Snøsjokk!

I skivende stund snør det utenfor vinduet mitt. Det hevdes at dersom man har en plage må det først bli verre før  det kan bli bedre. Jeg håper virkelig det er tilfelle, for ellers skulle jeg begynt å tro at det går mot vinter.

De stakkars blomstene som våget å åpne sine knopper står nå nakne og hjelpeløse mens de blir dekket av store hvite "pepperkorn" av snø. Påskeliljene som forsøkte åpne seg i går, bøyer seg nå duknakket mot det uventede angrepet.

Haglkornene trykket seg godt ned i de små spirene og jeg kan lett forestille meg at de lurer på om de har tatt feil av årstida. 

 

Men fatt mot kjære plantevenner. Nå ser jeg at det lysner i øst. Jeg tar det som et tegn på at sommeren er på vei. Dette var nok bare "Kong Vinter" som hadde et lite anfall. Kanskje har han det ikke så greit, sånn helt privat. Det kan være tøft å være den som mottar alle de sure kommentarene hele tiden, mens "Fru Sommer" blir beundret av alle.

Ifølge langtidsvarslet til Yr.no skal det fortsatt være ganske kaldt denne uken, men søndag kommer varmen. I mangel av noe bedre må vi velge å tro på det.

Venter på varmen

Det er ikke bare jeg som synes våren i år har vært usedvanlig kald og sur. Det virker som blomstene liksom venter på at solen skal begynne å varme, slik at de kan åpne seg og strekke seg mot solen. Ja, selv de som har sprunget ut, nøler liksom med å åpne seg helt fordi temperaturen såvidt er over frysepunktet.

Både hvit og blå scilla er i blomst, og nå som det er så kjølig er det bare de og påskeliljene som synes.

Jeg ser at dette er planter jeg godt kan kjøpe mer av og plante innimellom staudene som tross alt vokser mye langsommere.

Anemoner har jeg hatt i noen år og de kommer opp år etter år, så i fjor satte jeg ned flere. Når de blomstrer danner de et vakkert blått teppe, men akkurat nå vegrer de seg mot kulden og vises ikke så godt som de kunne gjort.

Farmors aurikler har fått hard medfart fordi de ble liggende under noen busker som nærmest har dekket plantene helt på somrene. Jeg har mistet mange og må helt klart ta bedre vare på de jeg har igjen. De klarer seg egentlig godt bare de får stå fremme i lyset også etter blomstringen. Nå venter knoppene på varmere dager.

I fjor høst kjøpte jeg noen Bergblom på høstsalget. Jeg har noen områder der jeg trenger god bunndekke, og tanken er at de store bladene skal holde ugresset unna. Nå står alle plantene i knopp og jeg tenker jeg bør kjøpe enda flere om de virkelig skal klare å dekke det området jeg ønsker.

Påskeliljene under trodde jeg var resultater av alle løkene med Narcissus Triandus Thalia, som jeg plantet i fjor. At jeg var usikker skyldes at på bildene skulle alle blomstene være hvite. Men så kom jeg på at dette kan være resultatet av alle de små påskeliljene jeg hadde i krukker utenfor inngangen i fjor. Jeg er sjelden helt sikker på hvor jeg plantet hva, så nå tror jeg de hvite stod under de nye rododendron-buskene og rakk å avblomstre før jeg fikk tatt bilder av dem. Mulig jeg må vente helt til neste år for å vite sikkert ;-)

Nedenfor er et bilde av det vi i Nord-Norge kaller kalvegress. Når jeg googler "kalvegress" får jeg imidlertid ikke frem noe som helst, så jeg må forsøke finne ut hva planten egentlig heter. Som de observante kan se har akkurat dette partiet i hagen fått et innslag av skvallerkål. Ser ikke ut til at de kan bekjempes med luking, så det er mulig jeg må spa opp alle plantene i området før ugresset sprer seg videre.

Det ser ut til å bli blomster på syrinene i år også. Jeg gleder meg.

Tulipanene er i god gjenge. Nå mangler bare litt varme, så tenker jeg de åpner seg. Denne gruppa her ble omplantet for to år siden, og det er gøy å se at det faktisk fortsetter å komme mange blomster på dem.

Pionene ser ut til å ha klart seg bra. Jeg er imidlertid litt spent på om blomstene klarer å åpne seg på akkurat denne her. De to siste årene har knoppene visnet like før de skulle blomstre. Skikkelig kjedelig når veksten er helt fin frem til rett før blomstene skal åpne seg. Jeg vet ikke helt hva det kan skyldes, siden alle de andre pionene, som tross alt står like ved, klarer seg fint.

Dette var en liten statusrapport fra hagen.  Nå håper jeg bare på mer sol og ikke minst varmere dager.

Automatisk vanning

Mens været fortsetter å være ganske rufsete gleder jeg meg over gavedryss fra husbonden. Forleden kom han hjem og annonserte han hadde kjøpt noe til meg. Før jeg rakk å bli irritert fordi han bruker penger, nå som vi er blitt enige om å spare, viste han meg en eske med Gardena automatisk vanningsanlegg, og hjertet mitt myknet. 

Og ikke bare hadde han kjøpt et komplett drypp-vanningsanlegg, men han monterte også det hele i drivhuset. Og det var i grunnen bra, for jeg tviler på at jeg hadde vist hvordan jeg skulle sette sammen alle de små delene med koblinger og dyser.

Planlegging

Mange små deler som skal passe sammen

Computer som styrer det hele

Nå er de nye plante-kassene i drivhuset og krukkene med tomatplanter utstyrt med det automatiske vanningssystemet. Jeg er ikke helt fortrolig med programmeringen av vanningstider ennå, men det virker som det fungerer slik det skal.

Så, nå slipper jeg fyke rundt med slanger og kanner hver eneste dag, og ikke minst måtte betale noen for å vanne når vi reiser bort. Og det beste av alt, anlegget kan utvides og varieres i det uendelige.

Åh, hvor jeg er heldig!

Krokustid

I dag tittet sola endelig fram for alvor og temperaturen var helt ypperlig til å starte "vårrengjøring" i hagen. De første krokusene begynte å blomstre for omtrent to uker siden, og det har vært litt trist å se dem stå der for seg selv, siden jeg syntes det var for vått og surt til å være ute.

Men i dag skinner sola og jeg har vært ute og renset vekk noe av fjorårets planterester. Det er alltid litt spennende å se hvordan vinteren har fart med vekstene. Mange av plantene viser heldigvis tegn til å være i ferd med å våkne av vinterdvalen, men jeg ser også en del som, selv om de ikke er helt borte, har fått seg en knekk.

Det er selvsagt tidlig å gjøre opp status ennå, men jeg er spent på rosenbuskene. Det ser ut som enkelte har frosset kraftig tilbake. Det samme gjelder lavendelen. Men, jeg får smøre meg med tålmodighet og gi dem en sjanse å vise hva de har å by på før jeg avsier dommen.

I mellomtiden gleder jeg meg over krokusene. De er sikre gjengangere, år etter år. Krokusene som danner en sirkel rundt surjordsbedet med blåbær, hortensia og rododendron  er egentlig bare løk som ble til overs da jeg spadde opp en liten del av bedet ved oppkjørselen.

Det virker som de har formert seg på bare de to årene de har stått her. Krokusene i oppkjørselen må nok spas opp i år. De ligger nesten skjult under buskmuren. Kanskje setter jeg flere av dem i dette bedet, slik at det blir et helt teppe i stedet for bare en sirkel. 

I fjor kjøpte jeg også en del nye krokus. De er satt ned hist og her i bedene, og noen har fått plass under frukttrærne. Da kan de klippes ned sammen med gresset når de er avblomstret. Jeg merket meg at humla er på plass og koste seg med å fly fra krokus til krokus. I år har jeg planer om å lage insekthotell, slik at humla kan få enda bedre vilkår i hagen.

Vinterens herjinger

Selv om våren for det meste er en frydefull tid, er vinterens tilbaketog også en tid for å finne ut hvordan hagen har klart seg gjennom frost og snø. Det er fortsatt for tidlig å vite hva som har klart seg og hva som har bukket under for den merkelige vinteren vi har hatt, som har kommet tilbake gang på gang. Jeg har heller ikke vært på en detaljert befaring ennå, men et par ting er lette å få øye på.

En av de store og FROSTSIKRE krukkene, som jeg har hatt i en årrekke (har til og med klart seg flere vintre i Tromsø), har sprukket og mistet et par store stykker. Først tenkte jeg at den nok går å lime, men det går en revne nesten helt på tvers av krukken, så vi får se om den lar seg reparere.

Tuene med bjørnegress, som vokste seg store og fine i fjor viser tegn til alvorlige frostskader. Alle tuene er imidlertid litt grønne, så jeg håper de klarer seg likevel.

Men slik er vintrene i landet vårt. Noe klarer seg fint i mange år, men plutselig sier de takk for seg. Det er bare noe man må godta når man driver med hage. For uansett er gledene heldigvis så mange flere.

Jeg ble aprilsnarr

Det er kanskje ikke noe å skryte av at man er blitt lurt, men så var det nå ganske uskyldig da. 

Mannen og jeg har lenge snakket om å sette opp noen fuglekasser, uten at det har blitt noe av. Det har vært for mange andre prosjekter å styre med. Men en helg like før påske satte husbonden i gang med å måle, sage og spikre. Nå skulle det endelig bli fuglekasser.

Han laget to kasser til småfugler og en kasse som han hevdet skulle være til en ugle. Jeg må tilstå jeg var skeptisk til det siste, så stor ble forbauselsen min i dag morges da mannen ropte at vi hadde fått ugle i den nye fuglekassa. "Kom å se," ugla sitter på en grein i det store treet," ropte luringen.

Jeg var så imponert at jeg selvsagt måtte bort og ta en titt (hadde ikke sett på kalenderen). Blikket søkte rundt på gren etter gren, men jeg så selvsagt ingen ugle. "Apilsnarr" flirte husbonden, og jeg kvitterte med å gi han et klaps på baken. Dagen er ennå ikke over ;-)

Det har nok ikke flyttet beboere inn i noen av de nye leilighetene ennå, men jeg har fortsatt håp om å få noen fluesnappere eller meiser til leieboere. Dette er vel tiden da de leter etter reirplass. Og om vi ikke får noen i år, så kanskje til neste år.

Men uglene har jeg ingen tro på. Kassa er nok for liten. Jeg tror det er mer sannsynlig at vi får skogsduer der i stedet, for det hadde vi boende i hekken et år.