Klippefadese

Min kjære hjelper ofte til med tungt hagearbeid, som steinlegging og byggearbeid. Han tar seg også av de kjedelige oppgavene, som å klippe kanter og klippe hekker. Men av og til blir han litt overivrig, samtidig som plantekunnskapen ikke er på høyden. Det er nok ikke annet å forvente av en som har vokst opp i Vardø, der det knapt nok vokser annet enn gress og stein.

Som nevnt tidligere har vi kjempet mot ugresset som vokser utenfor hekken vår og hele tiden truer med å komme inn i hagen. Derfor pløyde vi opp et området i vår og satte ned litt poteter. Men ugress forgår ikke lett, som det heter, og nå var området på nytt dekket med uønsket vekst.

Min kjære gikk i sving med kantklipperen og meide ned alt han mente var ugress. Da jeg gikk for å sjekke hva han bedrev, kjente jeg en sterk lukt av løk. Det viste seg at det meste av løken jeg hadde satt, samt 4-5 potetplanter var forsvunnet sammen med brennesle og annet ugress. Selv om min kjære stort sett er god som gull må jeg innrømme at jeg ble en smule frustrert.

Min mor, som satte ned potetene i vår, kom styrtende til for å se på fadesen. Men borte er borte, så det var ikke annet å gjøre enn å sjekke hva som befant seg under jorda. Det er selvsagt i tidligste laget å høste poteter ennå, men enkelte hadde begynt å få en fin størrelse. Selvsagt var det også mange som var ganske små. Smått og stort ble likevel sanket opp, vasket og stelt og spist til middag. De smakte godt, så helt bortkastet var ikke tabben. Jeg tror likevel resten av plantene skal få stå noen uker til.

Verre var det med løken, som jeg tviler sterkt på vil fortsette å vokse. Men den som lever får se. I en hageverden kan undere fortsatt skje. Og jeg er fortsatt glad i mannen min.