Sider

fredag 31. juli 2015

Råsaft av blåbær

Jeg er vokst opp med hjemmelaget "krøkebærsaft," eller krekling som søringene sier. Nå vokser det ikke så mye krekling i lavlandet i Vestfold, derimot finnes det mye blåbær. Min mor laget alltid nydelig blåbærsyltetøy av blåbæra. Selv har jeg valgt å fryse det meste av bærene hele, slik at jeg kan bruke det til mer enn bare å spise på brødskiva. Men jeg fikk lyst til å forsøke meg på blåbærsaft også.

Det er to måter for å lage blåbærsaft. Du kan koke bærene eller lage råsaft. Jeg valgte det siste fordi det var slik jeg laget "krøkebærsaft" (får meg ikke til å kalle det krekling). Siden det var en stund siden sist (mange år faktisk) googlet jeg en oppskrift og gikk i gang. 

Det kjekke med å lage råsaft er at du ikke behøver rense bærene på forhånd. Hvis du har veldig mye rusk kan det likevel være en ide å fjerne litt. Du trenger ikke halve skogen i safta.

Oppskriften jeg brukte fra nettet synes jeg ble for "tynn." Det vil si når safta var ferdig måtte jeg ha ganske mye råsaft i glasset for å få ferdig utspedd saft som smakte godt av blåbær. Jeg har derfor endret oppskriften slik at det meste av vannet tilsettes når du skal drikke saften. Det er lite hensiktsmessig i å fylle fryseren med nesten utspedd saft. 

Oppskriften på min blåbærsaft blir dermed slik:

6 liter blåbær
1/2 - 1 liter vann
1 pakke (30 g) sitronsyre eller vinsyre
______
Ca 1-1 1/2 kg sukker*

Mål opp bærene og knus dem i en mikser eller foodprocessor (det kan selvsagt også gjøres for hånd med en klubbe). Fyll bærmosen over i en passende stor og ren beholder. Bland inn vann og vinsyre/sitronsyre og rør rundt. Sett blandingen kjølig og la det stå minst over natten. Om blandingen står kjølig kan den godt stå lenger. Jeg måtte reise bort og mosen ble stående i 5 døgn. Det gikk helt fint.

Nå skal mosen siles og til det trenger du et rent klede. Du kan f.eks bruke gas som du kjøper i metervis på apotek. Jeg ofret et kjøkkenhåndkle (må vaskes først). 

Da er det bare å gå i gang å øse opp passende mengder bærmos i kledet og vri ut saften. Skall og rusk som blir til overs kan gå i komposten. Når saften er silt tilsetter du sukker. Her er det viktig at du begynner med kanskje bare halve mengden og smaker deg frem. Rør til sukkeret er oppløst i saften. Øs litt saft i et glass og spe ut med vann for å smake om blandingsforholdet er greit. Tilsett mer sukker om det trenges. Når du er fornøyd og saften smaker passe søtt, men godt av blåbær stopper du.

Rør til alt sukkeret er oppløst før du fyller saften på flasker. Jeg vasket og benyttet halvliters brusflasker. Ikke fyll flaskene helt opp da det må være noe plass til at væsken utvider seg ved frysing. Jeg anbefaler at du fryser saften da det ellers vil danne seg litt mugg på toppen om de står i en kjeller. Hvor farlig dette er vet jeg forresten ikke, for da jeg vokste opp helte vi ut muggen og brukte saften likevel, og alle i min familie er ganske så friske ;-)

Jeg anbefaler likevel å fryse saften for da er du på den sikre siden. Oppskriften kan selvsagt både halveres og dobles, alt etter hvor mye bær du har.

Blåbærsaft smaker godt og er full av antioksidanter. Jeg har sterk tro på at alle antioksidantene jeg daglig fikk i meg i oppveksten, i form av hjemmelaget saft og syltetøy, gjør at jeg sjelden blir syk. Derfor er det kanskje på tide med litt påfyll.

Lykke til!

onsdag 29. juli 2015

Speedsightseeing i Øst-Finnmark

Denne helga har vi vært i Barnedåp i Kirkenes. Siden min datter med familie skal flytte til Førde tenker jeg det er lite sannsynlig at jeg besøker Kirkenes og Øst-Finnmark igjen. I alle fall ikke på mange, mange år. Derfor besluttet vi å dra på sightseeing for å se steder jeg ennå ikke hadde vært. Mannen min er oppvokst i Vardø, men siden han ikke lenger har familie der, føler han ingen tilknytning til stedet. Jeg hadde vært i Vardø en gang før, midt på vinteren, og hadde lyst å se hvordan byen så ut på sommeren. Dessuten hadde jeg lyst til å se Hamningberg.

Det er ikke mye som vitner om at Hamningberg en gang hadde et av de største fiskemottakene i landet. Stedet er helt fraflyttet og veien dit er ikke åpen om vinteren. Nå er det stort sett et feriested for folk fra Vardø i tillegg til at et par menn bosatt i Oslo driver en utendørs pizzeria.

Hus i Hamningberg
Egentlig synes jeg at veien til Hamningberg var det mest spektakulære med turen. Hele strekningen fra Persfjord til Hamningberg er en fantastisk naturopplevelse som det neppe finnes maken til andre steder.

Et steinete landskap
Veien er knapt en bilbredde bred og består av ca 20 kilometer med stein og atter stein. Her kan du se de utroligste steinformasjoner i tillegg til store platåer med rullestein innimellom nakne sandstrender.  

Se hvilke fantastiske kunstverk naturen kan skape.


Enkelte steder ligger det store sanddyner som minner mer om landskapet i Danmark, hadde det ikke vært for det barske klimaet.

Nesten som i Danmark???
Som nevnt syntes ikke jeg selve Hamningberg var stort annerledes enn mange av de andre småstedene langs kysten av Øst-Finnmark. Kiberg, Golnes, Ekkerøy, Krampenes, Skallelv, alle stedene ligner på hverandre i den forstand at det knapt er til å fatte at noen en gang har ment at disse øde forblåste stedene egnet seg til bosetning.

Golnes - huset som Franks forfedre eide - før det ble svindlet fra dem.
Forskjellen mellom Hamningberg og disse stedene er imidlertid at det fortsatt finnes mennesker som klorer seg fast der. Men dessverre er stort sett alt som tidligere skapte liv og aktivitet borte. Butikkene er nedlagt. Havnene forfaller, og i vinduskarmene på stadig flere hus står plastikkblomster og vitner om at stadig færre bor der permanent.

Ekkerøy
Når man forlater Vadsø finnes det knapt noen vegetasjon som rekker over hodet på selv en kortvokst nordlending. Bortsett fra på veien mot Hamningberg er det heller ikke mange fjell å se. Bare nakne, forblåste sletter og en himmelhvelving så stor at ingen av bildene mine klarer å yte inntrykket rettferdighet.

Lange øde strekninger mellom Vardø og Vadsø
Det er lett å trå litt ekstra på gasspedalen når landskapet er så øde. Det er imidlertid mye sau og reinsdyr på veien, så kjør aktsomt.
Utsikt mot Vardø
Vi var heldige med været, men på ettermiddagen seg havdisen inn mot kysten. Dagen før lå den så lavt i Kirkenes at vi måtte avbryte landingen. Da vi endelig kom ned på andre forsøk frykter jeg pilotene ikke så mye av flystripa før hjulene bare var noen meter over bakken. Her nyter Vardø de siste restene av dagens solskinn.

Viltvoksende ryllik
Siden dette egentlig er en hageblogg må jeg selvsagt vie et par bilder til den lokale floraen. Vi kjørte bortimot 70 kilometer på en dag, så det ble lite tid til å fotografere. Mange planter vokser likevel godt, også i dette kjølige og forblåste landskapet. Både ryllik, smørblomster og blåklokker blomstrer nå. Artig var det også å se naturens samplanting av storkenebb og marikåpe. De er ikke mer enn 15-20 cm høye men like vakre som sine mer høyreiste søstre i sør.

Viltvoksende storkenebb

Lokale varianter av hagegnomer finnes også. Denne blide damen stod og ønsket velkommen til Hamningberg.

I Vardø var vi innom hekseminnesmerket og Vardøhus festning, der det på nytt vokser et tre. På grunn av restaureringsarbeid (antar jeg) var treet godt innpakket i presenning og lite egnet for fotografering.

På vei tilbake til Kirkenes stoppet vi ved Neiden kirke, som vi dessverre bare fikk sett utenfra.

Kong Oskars kapell i Grense Jakobselv fikk vi imidlertid oppleve fra innsiden.


Det var nemlig her lille Einar ble båret til dåpen. Han er oppkalt etter sin tippoldefar og presten som døpte han het faktisk også Einar.

Ikke lett å knipse bilder av familien mens vinden blåser og de to eldste "røverungene" helst vil springe rundt og rundt. De to minste er født finnmarkinger, men jeg regner med at om ikke lenge snakker alle tre kav nynorsk.

Hele familien Stubhaug - litt forblåst i Grense jakobselv
Det ble ikke så mye om blomster i dette blogginnlegget, men jeg syntes naturen i Øst-Finnmark fortjente oppmerksomheten. Det er vakkert dette landet vårt, og så utrolig mangfoldig.
Selv om jeg er nordlending rakk jeg å bli mer enn 50 år før jeg fikk sett hele Finnmark. Kanskje kommer jeg tilbake en gang, kanskje ikke.


onsdag 22. juli 2015

Pyntekorg

Jeg rakk egentlig ikke å så så mange sommerblomster i år. Tida gikk i fra meg og et par av frøpakkene ligger fortsatt ubrukt. Men sånn er det når man gaper over for mye. Jeg fikk til slutt bare sådd prydtobakk, småkrage og pyntekorg (kosmos). Nå er det riktignok ganske mange frø i disse pakkene og det ble mange flere planter enn jeg orket å prikle, særlig av prydtobakk. 

Når jeg ser pyntekorg i salg i butikkene virker de å være mye lavere og tettere enn mine. Selv om jeg har knepet toppene flere ganger og de etterhvert har busket seg godt, synes jeg de vokste veldig mye i høyden den første tiden. Det førte til at de lett tippet over ende og måtte støttes opp. Men nå som de har stått ute en stund er stenglene blitt mer robuste og de kneiser ca 65-75 cm i været, som er i henhold til høyden de skal ha ifølge frøpakken.

Nå er forresten blomstringen i gang for alvor og jeg må si en del av blomstene nesten ser kunstige ut, med sine spesielle fargekombinasjoner. Så her er en liten honnør til pyntekorg som jeg for første gang har i ganske anseelige mengder av i både bed og krukker.








Jeg leste forresten nettopp at de skulle ha lite gjødsel for å blomstre rikere. Synd jeg gikk en runde og gjødslet godt i går.

tirsdag 21. juli 2015

Blott i blått for blåbær

For fem år siden tok jeg min mor med på blåbærtur her i Vestfold. Den første timen var hun så redd for å støte på huggorm at hun knapt fikk plukket bær. Men da huggormen uteble slappet hun av og fikk fart på blåbærplukkinga. Siden da har hun drømt om å komme tilbake til dette blåbærstedet.

Nå har hun vært på besøk i to uker og flere ganger ymtet frempå om vi ikke skal kjøre og se om vi kan finne blåbær. Jeg har ment at det kanskje var litt tidlig, den kalde forsommeren tatt i betraktning. Men i går var siste sjanse før hun skal reise hjem, og vi bestemte oss for sjekke forholdene. Nå kan jeg melde at blåbæra er moden, i alle fall på steder der sola har fått slippe til tidlig. 

 

Tross en kjølig vår og skiftende vær ser det ut til å bli et godt blåbærår, i alle fall her i Vestfold.Været var deilig og hverken myggen eller fluene altfor plagsomme. Vi fant faktisk masse blåbær. På to og en halv time sopte vi inn ca 17-18 liter blåbær. Det blir litt til både syltetøy, pai og blåbærgrøt. 
Blått for båbær

Mamma var litt engstelig for slanger ...
 ...
... men blåbæra var hun fornøyd med

Mamma koste seg stort og trosset både vond rygg og stive hofter. Plukkinga gikk ikke så fort til å begynne med, for en gammel nordlending tror det lurer giftslanger over alt i Sør-Norge.

Det hjalp å strekke ut.

En superfornøyd barplukker.
Kanskje drar jeg en tur til for å få nok bær til å lage blåbærsaft. Men i alle fall kan mamma reise hjem til Tromsø med flere liter blåbær i kofferten.

Nå gjenstår bare arbeidet med å rense og ta vare på bæra.

søndag 19. juli 2015

Endelig suksess med agurkene

Etter flere år med agurker som vokser godt til å begynne med, for deretter å sykne hen og dø, ser det endelig ut til at jeg skal lykkes med agurkene. Jeg har tidligere forsøkt å ha agurk og tomat i hvert sitt drivhus uten at det hadde noen effekt. Jeg har også dusjet plantene med grønnsåpevann, av og til med midlertidig suksess, men egentlig uten at det har hindret plantene fra å visne bort lenge før sommeren gikk mot slutten. Og agurker har det blitt smått med.

Men nå ser det ut til at jeg har funnet løsningen på agurk-døden. En venn av meg tipset om at agurkene ikke liker vann (særlig ikke kaldt vann) inn mot stilken. De er heller ikke så glad for kaldt vann på bladene. Da var det jo ikke annet å vente enn at plantene mine døde, for jeg hadde dusjet dem jevnlig med hageslangen siden jeg hadde lest at agurker trives i et fuktig klima.

I vår, da plantene var priklet og veksten så ut til å være godt i gang, flyttet jeg agurkene til lysthuset, mens tomatene stod igjen i drivhuset. Dermed skulle agurkene i hvert fall ikke dø på grunn av nærhet til tomatene. Men akk, agurkene syntes ikke å trives noe bedre i lysthuset. Stadig måtte jeg kaste planter som råtnet rundt stilken, like over jorda. Og de som stod igjen viste heller ikke tegn til å trives. Veksten stagnerte og bladene ble stadig gulere. Ikke forbrukte de vann heller, så hverken vanning eller gjødsling så ut til å hjelpe.

Men en dag jeg puslet i drivhuset oppdaget jeg 2-3 agurkplanter jeg hadde glemt å flytte. I motsetning til kameratene i det tomatfrie lysthuset hadde disse vokst ganske bra, og jeg så til og med antydning til blomsterknopper. Hva hadde skjedd, undret jeg. Disse plantene var såvisst ikke skremt av tomatene som stod knappe halvmeteren unna.

Løsningen viste seg sannsynligvis å være at de hadde stått på undervanningsfat og sugd opp vann nedenfra i stedet for å bli vannet ovenfra. Jeg besluttet umiddelbart at dette var en linje det var verdt å følge videre, og hentet de agurkplantene som ennå ikke hadde bukket under tilbake til drivhuset. Der ble de plassert på undervanningsfat, og utrolig nok, de fleste har kommet seg godt. 

Nå har jeg allerede høstet flere agurker. De to første hentet jeg riktignok fra en agurkplante jeg kjøpte på Hageland, som reserve i tilfelle mine selvsådde ikke skulle klare seg. Men nå har jeg også høstet fra egne planter, og mange flere agurker er under utvikling. Det ser omsider ut til at jeg skal kunne glede meg med selvdyrkede agurker resten av sommeren.

Løsningen er med andre ord å ikke vanne agurkplantene fra toppen, men la de stå på et jevnt fuktig underlag. Så nå vet jeg det.

onsdag 15. juli 2015

Klippefadese

Min kjære hjelper ofte til med tungt hagearbeid, som steinlegging og byggearbeid. Han tar seg også av de kjedelige oppgavene, som å klippe kanter og klippe hekker. Men av og til blir han litt overivrig, samtidig som plantekunnskapen ikke er på høyden. Det er nok ikke annet å forvente av en som har vokst opp i Vardø, der det knapt nok vokser annet enn gress og stein.

Som nevnt tidligere har vi kjempet mot ugresset som vokser utenfor hekken vår og hele tiden truer med å komme inn i hagen. Derfor pløyde vi opp et området i vår og satte ned litt poteter. Men ugress forgår ikke lett, som det heter, og nå var området på nytt dekket med uønsket vekst.

Min kjære gikk i sving med kantklipperen og meide ned alt han mente var ugress. Da jeg gikk for å sjekke hva han bedrev, kjente jeg en sterk lukt av løk. Det viste seg at det meste av løken jeg hadde satt, samt 4-5 potetplanter var forsvunnet sammen med brennesle og annet ugress. Selv om min kjære stort sett er god som gull må jeg innrømme at jeg ble en smule frustrert.

Min mor, som satte ned potetene i vår, kom styrtende til for å se på fadesen. Men borte er borte, så det var ikke annet å gjøre enn å sjekke hva som befant seg under jorda. Det er selvsagt i tidligste laget å høste poteter ennå, men enkelte hadde begynt å få en fin størrelse. Selvsagt var det også mange som var ganske små. Smått og stort ble likevel sanket opp, vasket og stelt og spist til middag. De smakte godt, så helt bortkastet var ikke tabben. Jeg tror likevel resten av plantene skal få stå noen uker til.

Verre var det med løken, som jeg tviler sterkt på vil fortsette å vokse. Men den som lever får se. I en hageverden kan undere fortsatt skje. Og jeg er fortsatt glad i mannen min.

mandag 13. juli 2015

Juli skal nytes hjemme

Juli er absolutt den beste tiden i hagen. Derfor besluttet vi for to år siden at vi ikke skal reise bort på sommeren. Ikke bare fordi vi slipper vi å betale noen for å vanne drivhus og krukker, men fordi det er dumt å gå glipp av den fineste blomstringen.

Mange av staudene blomstrer nå i juli og reiser vi bort får vi i beste fall bare oppleve begynnelsen eller slutten av en blomstring. Et par ganger har jeg opplevd å gå glipp av hele blomstringen. Men, nå som mange av plantene begynner å få noen år på seg, er de virkelig en pryd for omgivelsene. Da er det ekstra flott å være hjemme og oppleve blomstringen. Er det forresten noe som er mer avslappende enn å feriere hjemme?

Jeg gleder meg over å se at bedene endelig begynner å fylles opp. De sorte hullene blir færre, og til høsten kan flere planter deles, og dermed bre enda mer om seg. Det ser utvilsomt frodigere ut når større flater prydes av en og samme plante. Det tar bare litt tid å komme dit om man ikke har veldig fet lommebok.

Bestemors toppklokke har blomstret en stund. (Jeg begynner forresten å lure på om den egentlig er en toppklokke, da den ikke ligner helt på bilder av toppklokker som jeg finner på nett). Den vakre lillafargen passer likevel godt til omgivelsene.

Og endelig har jeg funnet riktig plassering for planten "brennende kjærlighet" som jeg sådde for flere år siden. Den har stått tett inntil den japanske viftelønnen, og de to første årene ble stauden høyere enn viftelønnen. Etterhvert vokste busken seg høyere og "kjærligheten" la seg ned og bøyde seg i alle retninger. Den så i grunnen ganske trist ut. Jeg har hatt tanker om å flytte planten i flere år, men ikke rukket det før den vokste seg for høy. I år rakk jeg endelig å flytte den, til tross for at den hadde nådd bortimot halvmeteren og sikkert ikke umiddelbart satte veldig pris på forandringen. Jeg plasserte "kjærligheten" i det utvidete bedet langs innkjørselen og der strekker den nå sine ildrøde hoder høyt i været og synes godt over buskmurene. De røde kjærlighetene hilser alle velkommen og er et muntert syn der de står.

I stedet for bare å publisere bilder av enkeltvise blomster (som lett kan gi inntrykk av frodighet, uten at det nødvendigvis er helt korrekt) velger jeg å legge ut noen bilder som viser hvor flott hagen ser ut akkurat nå. Uten flere kommentarer sier jeg derfor; SE og NYT.






Sommerblomstene er selvsagt også på høyden akkurat nå. 
Blomkarse

Surfinia

Da ønsker jeg alle en fortsatt god sommer og håper det fine været varer lenge, lenge.