Spennende blomstring

Det er mye fokus på kjøkkenhagen for tiden, men det skjer også andre ting i hagen. En stor overraskelse var at det kom blomster på ferskentreet. Det vil si, jeg tror det er fersken, men siden jeg ikke husker hvilket tre jeg plantet hvor av nektarin og fersken, så er jeg ikke sikker. Om det blir fersken på treet er en anne sak. Jeg er i grunnen fornøyd med at treet har overlevd to vintre.

At det blomstrer er derfor en bonus i seg selv. Og fargen er aldeles nydelig. Dyp rosa. Det er selvsagt spennende å se om treet utvikler frukt , men uansett så har vi et vakkert tre.

Sist helg ble jeg møtt av noen skarpt blålilla blomster i bedet ved inngangen til huset. Først trodde jeg det var løkplanter som hadde ligget i jorda og blitt aktivisert av at jeg vendte om på jorda i fjor. For et par uker siden blomstret nemlig en rekke ulike tulipaner (alle forskjellige), og jeg vet at jeg ikke har plantet tulipaner på gården siden det er rådyrmat. Så husket jeg at jeg kjøpte en iris fra Staudegården i Vestfold for et par-tre år siden. Jeg tror ikke jeg har sett den blomstre tidligere. Derfor ble de med på flyttelasset til Bliderud. 

Og i år blomstrer de for fullt. De passer godt mot bakgrunnen av vårvortemelk, men jeg er litt usikker på om de får bli på det nåværende stedet så veldig lenge.

Vi er nemlig i gang med å anlegge en dam med kunstig bekk, og jeg tror irisene vil passe inn enda bedre der. Men akkurat nå får de stå og blomstre der de er. Håper de ikke visner så altfor fort.

Grønnsakdyrking på ny måte

Tanken på å dyrke min egen mat, eller i alle fall noe av det jeg spiser, har alltid interessert meg. I tidligere hager har jeg ikke hatt nok plass, og innkjøpene av frø har som oftest demonstrert større ambisjoner enn det plassen i hagen har tillatt. Men nå kan jeg omsider boltre meg på all den plassen jeg ønsker. Vi har pløyd opp og gjerdet inn (mot rådyr) godt og vel ett mål av tomten til kjøkkenhage og i første omgang prioriterte jeg å plante flerårige vekster, som frukt og bær, slik at de fikk begynne å vokse.

I fjor sådde jeg tomater, agurk, asparges, grønnkål, brokkoli, blomkål, squash, løk, mais og bønner i drivhuset (i Norge), men ikke alle fikk den beste plasseringen siden nytt drivhus på Bliderud enda var et stykke inn i fremtiden. Tomatene fristet skjebnen (tørke og kulde) i potter på og rundt terrassen, men det viste seg å fungere greit på grunn av den varme sommeren. 

Vårt gamle automatiske vanningssystem sørget for fukt når vi ikke var der. Bønnene tørket dessverre opp før jeg rakk å få dem i jorda og de fleste squashplantene døde etter utplanting pga manglende herding. Samme skjebne fikk brokkoli og blomkålplantene, mens grønnkålen klarte seg bra inntil kållarvene spiste dem opp. Maisen stakkar, kom i jorda, som var så tett og hard det meste av sommeren at de sturet i over en måned før de omsider begynte å vokse.

Vi freste opp jorda med jordfreser og gikk ivrig i gang med å plante ut frøplantene, sette poteter og løk, i tillegg til å så gulerøtter, pastinakk, mangold m.m. Kanskje var det på grunn av tørken, men mange av frøene drøyde med å spire. Det gjorde imidlertid ikke ugresset, som til tross for en runde med Roundup året før, pløying med traktor og deretter jordfreser, var blitt mer mangfoldig enn før. Dessuten var ikke ugresset nevneverdig plaget av mangelen på fuktighet. Er det en ting jeg lærte, så er det at Roundup ikke fungerer (lover å ikke gjøre det mer).

Grønnsakdyrking trenger mer tilstedeværelse og pleie enn jeg har mulighet å gi. Etter et par ukers fravær var ugresset det eneste som var synlig. Jeg luket alt jeg klarte, men innså at det var en kamp jeg var dømt til å tape. Jeg klarte å holde ugresset unna mangold og løk, nok til at det ble litt å høste, men gulrøttene og pastinakken forsvant sammen med ugresset, i den grad de hadde spirt. Jeg skjønte at jeg ikke kan dyrke grønnsaker på denne måten. Da vil jeg jobbe meg i hjel.

En solid haug med flis - men den rekker ikke langt nok.

I løpet av høsten og vinteren har jeg sett videoer på YouTube med tips om hvordan dyrke grønnsaker, og jeg kom over en spennende løsning som jeg tenker er verdt å prøve ut. Det kalles Back- to-Eden metoden og er en variant av no-dig hagebruk og etter hva jeg forstår oppfunnet av en som heter Paul Gautschi. Det finnes en masse informasjon om metoden på internett og Youtube. (Herr Gautschi refererer en del til Bibelen, men dyrkingsmetodene hans er absolutt verd å høre på.) 

Ideen baserer seg på at naturen skaper de beste vekstforholdene på egen hånd, og andre steder på nett blir den samme metoden kalt for Back-to-Nature dyrking) Jeg henger meg ikke opp i navnet, men synes tankegangen høres fornuftig ut. Metoden innebærer at man ikke skal pløye eller kjøre jordfreser over jorda. I stedet skal man tilføre kompost og treflis. Dette skal bare legges oppå jorda, ikke blandes inn, noe som er et viktig prinsipp. Alt man tilføyer vil gradvis omdannes til jord og bidra til en bedre jordkvalitet.

Metoden har flere fordeler. Først og fremst holder det ugresset nede ved at jorda ikke blir liggende naken. Dernest holder det på fuktigheten i jorda og ikke minst forbedrer det kvaliteten til jorda på sikt. I fjor høst kom jeg såvidt i gang med å dekke til et lite område av kjøkkenhagen med treflis. Etter at vi tynnet litt i skogen fikk jeg tilgang på litt treflis. Dette brukte jeg til å dekke over en parsell i kjøkkenhagen (bilde øverst til venstre). jeg luket bort det verste ugresset, særlig alt som vokste tett inntil plantene. Så dekket jeg hele området med et tykt lag treflis. 

Siden jeg ikke hadde kompost la jeg flisen rett oppå jorda. Jeg må si det har fungert bra. Plantene er i god vekst. Til og med noen hvitløk som hadde blitt liggende i jorda har spirt gjennom flismassen, mens ugresset har vært minimalt. I tillegg er jorda under mye mer porøs enn i fjor, og ugresset har vært lett å dra opp. 

Vi legger papp også i feltene mellom plantebedene

I år har jeg gått mer systematisk til verks. For å hindre ugresset har jeg dekket til jorda med kartong fra pappesker (hadde noen flytteesker til overs fra i fjor). Oppå disse fyller jeg treflis. I feltene der jeg sår har jeg strødd på litt innkjøpt jord, bare for at frøene skal ha en sjanse mot ugressfrø og røtter som ligger i jorda.

Jeg har forsøkt å gjøre plantefeltene så smale som mulig for å minimere luking (ikke helt til å unngå antar jeg). I dette området har jeg sådd gulrøtter og plantet ut forkultiverte kepaløk (sådd fra frø). Det blir hevdet at det er lurt å plante løk og gulrøtter sammen fordi de gjensidig holder skadedyr fra å angripe hverandre. Jeg er spent på om det vil virke.

Feltet har nå stått dekket av fiberduk i tre uker, og gulrøttene har spirt, samtidig som det er minimalt med ugress å se. Så snart plantene har fått noe størrelse skal jeg luke bort synlig ugress og dekke all åpen jord med treflis. Så er det bare å vente å og håpe at de vokser seg til.

Kjøkkenhagen er inndelt i 12 parseller. Jeg arbeider meg fremover med luking, planting og tildekking parsell for parsell. Området med bringebær og blåbær fikk flis i fjor høst. I stiene mellom bringebæra har jeg lagt sort fiberduk, noe jeg også har lagt på alle gangstier. Jeg vil helst slippe arbeid med luking på stiene, og det klarer flisen, hvis jeg legger det tykt nok. Så får jeg vurdere om jeg i fremtiden skal fjerne fiberduken. 

Blåbærbuskene fikk også tilført flis i fjor. I år raket jeg flisen til side, fylte kompost (i år hadde jeg litt egen kompost) rundt buskene og dekket området mellom buskene med papp og flis. Alle blåbærbuskene har kommet seg fint og det ser ut til at vi kan få bær på dem i år. Jordbærparsellen ble dekket med plast i fjor og det har heldigvis holdt ugresset nede, selv om jeg også der har måttet luke i plantehullene. Jeg har etterfylt planter der det manglet, så nå har vi ca 75-80 jordbærplanter. I feltet foran jordbæra har jeg sådd en blanding av blomsterfrø. Insektene skal også ha noe å kose seg med, og i tillegg er det pent. Jeg ser antydning til spirer allerede, og i hjørnet nederst til venstre ser man tydelig en ringblomster som har sådd seg selv fra i fjor.

 I ett område ved siden av jordbæra hadde ugresset fått fritt spillerom fordi det ikke var helt dekket av plasten. Der har jeg plantet noen innkjøpte urteplanter (både flerårige og ettårige), samt resten av løkplantene. Etter hvert som jeg arbeider meg gjennom parsellene og planter dem til, dekker jeg stiene med fiberduk og flis. Det er veldig behagelig å gå på og virkelig en forandring fra den klebrige gjørma som jorda blir til i regnvær.

En av parsellene er i år tilegnet pallekarmer. Frank har fått tak i masse pallekarmer, så jeg har flottet meg med å legge dem i to høyder. Siden det meste av hagen var dekket av ugress, ga pallekarmene meg anledning til å starte tidligere enn jeg ellers ville klart. Karmene er delvis fylt med jord fra egen tomt (nederst, siden den inneholder gressrøtter og frø), og delvis med jord fra sekker. Jeg har også blandet inn litt kompost og kugjødsel (det siste innkjøpt i sekk), så plantene ikke skal mangle næring.

Det spirer og gror i pallekarmene

Resultatet så langt i år er oppløftende. Alle karmene er ikke sådd/beplantet samtidig (jeg har bare en og annen helg til rådighet), men salat (plukksalat, spinat og isbergsalat), purre og tidlig-gulrøtter kom først. Deretter satte jeg ned setteløk (vanlig gul). Senere kom sukkererter, spriterter (vet ikke om de heter det samme på norsk), pastinakk, og bønner. Mine forsøk med bønner er forresten en egen historie. Det er ikke alt som lykkes på første forsøk, må vite.

Til sist har jeg sådd en pallekarm med dill, ruccola og reddik (lengst borte i bildet). En annen er plantet med tidligpoteter og enda en annen med sikorisalat, som jeg sådde inne i vinter. Sikoriene har klart seg supert. Noe annet er det med maisen, som jeg hadde store ambisjoner for i år. I første omgangen spirte bare fire planter (av omlag 60 frø). Antagelig var ikke temperaturen høy nok. Jeg kjøpte 30 nye frø som alle spirte ettersom de fikk stå på badegulvet de første dagene. Men, da jeg plantet dem ut for to uker siden gikk temperaturen under null allerede første natta. Ingen av plantene klarte påkjenningen. Jeg har kjøpt en ny frøpose og lurer på om jeg skal forsøke å så dem rett i åkeren. Man vet aldri; jeg tenker at de som dyrker mais profesjonelt ikke sår dem inne, men nå er jeg antagelig litt sent ute.

Arbeidet med å produsere tilstrekkelig treflis har hatt prioritet denne vinteren, men det er en historie jeg kanskje kan fortelle om senere.

Lånt flismaskin hos en nabo

Frank og John Petter i arbeid

Alt i alt så er det mye på gang i kjøkkenhagen i år. Forresten, for de som lurte. Det stod dårlig til med tomatene da jeg kom til gården på fredag. Det er mulig de klarte seg gjennom frostnatten, for plantene som stod på undervanningsfat hadde overlevd. Men nesten to uker uten vanning (selv om plantene var små og jorda våt) var nok i meste laget. Likevel var det liv i nesten alle plantene, selv om mange måtte nøye seg med å fortsette veksten på sideskudd. Jeg kjøpte noen nye planter til å fylle tapene, i tillegg til at jeg hadde noen overskuddsplanter stående. Så, det skal forhåpentligvis bli tomater i år også. 

Nesten ferdig drivhus

Det skjer ting på Bliderud selv om aktiviteten på bloggen indikerer noe annet. Men ting tar tid når vi farter frem og tilbake mellom Norge og Sverige. Jeg har kun anledning å være på gården i helgene og etter at Frank begynte å arbeide offshore igjen, har han bare har vært hjemme i to uker de siste to månedene. Likevel står ikke ting i stampe.

Det nye tunelldrivhuset som skal bli sommerhus for varmekjære planter som tomater, agurk, paprika, chili og eventuelle andre vekster, ankom noen uker før påske. Vi rakk såvidt å starte å montere det før Frank måtte reise på arbeid.

Pakken bestod av en stor rull med termopaneler, samt en liten eske med 10.000 små deler. Minst! Dette er det tredje drivhuset jeg monterer sammen med min kjære og ifølge Frank også det siste. Han sier et ekteskap som tåler påkjenningen ved å montere tre drivhus må være super-solid. Og det håper jeg selvsagt han har rett i, for vi skal nemlig bygge ett til, men det blir i tre og med avlagte vinduer.

Sammenlignet med det første drivhuset vi monterte, som bare hadde ett A4-ark med instruksjoner, kom dette med et helt hefte. I tillegg var det mulig å se flere instruksjoner på nett. Man må bare passe på at man gjør operasjonene i riktig rekkefølge.

Hundrevis av skinner, skruer og muttere skulle til for å sette sammen delene som utgjør skjelettet. Derfor besluttet vi å starte på fast grunn, utenfor huset. Utfordringen ville bli å flytte et åtte meter langt aluminiumskjelett til plassen i kjøkkenhagen, uten at noe vred seg eller brakk i stykker. Men husbonden hadde som han ofte pleier å si; tenkt. Han mente at det skulle være mulig å avstive skjelettet med noen planker og deretter transportere det hele til kjøkkenhagen ved hjelp av traktoren.

Jeg var skeptisk. Riktig nok hadde jeg kjøpt det mest solide tunelldrivhuset jeg klarte finne, men selv med diverse avstivere var aluminiumskonstruksjonen fortsatt veldig bevegelig.

Traktoren beveget seg sakte, sakte. Jeg sprang rundt som en vettskremt høne og turde nesten ikke se. Utrolig nok gikk ferden uten problemer og ikke lenge etter stod anretningen på sin nye tomt.

Drivhuset ble plassert nederst i kjøkkenhagen med en døråpning vendt mot huset og en annen vendt inn i kjøkkenhagen. Siden hele kjøkkenhagen er omgitt av et to meter høyt rådyrgjerde gjør denne plasseringen at jeg får en ekstra inngang til kjøkkenhagen.

Nå kunne arbeidet med å montere tak, vegger og dører begynne. Vi rakk å begynne på endeveggen, som vi måtte tilpasse og kutte opp selv. Fabrikanten tilbyr visstnok kutting som en tilleggstjeneste, men det hadde jeg ikke lagt merke til da jeg bestilte. Dermed rakk vi bare å sette opp endeveggene før påsken var over. Vi hadde selvsagt andre prosjekter også, hvorav ett var å grave ned vannrør og el-kabel til funksjonene vi planlegger. Dermed er drivhuset klargjort for innlegging av vann og strøm, selv om det ikke er tilkoblet ennå.

Plantene jeg sådde i mars har levd et usikkert liv inne i huset, og enkelte av dem bærer preg av altfor lite lys. Det var definitivt på tide å få dem ut, men med de temperaturene vi har hatt denne våren har de bare fått lufte seg på terrassen i de helgene vi har vært i Sverige. Jeg var særlig bekymrer for tomatplantene, som var begynt å strekke seg etter mer lys enn det de fikk gjennom ett enkelt soveromsvindu.

For snart to uker siden fikk vi endelig anledning til å fortsette arbeidet med drivhuset. I løpet av helga monterte vi takplatene, og vipps, så var drivhuset klart til å ta imot planter. 

Riktignok er ikke dørene med lufteluker montert ennå, men det kan komme senere. Det er jo snart sommer, tenkte jeg, og gikk i gang med å lage bed med nyinnkløpt plantejord (må blande ut den tildels tette leirjorden i denne delen av hagen).

Siden jorda inne i drivhuset var blitt hardtrampet under arbeidet med drivhuset, fikk jeg Frank å kjøre et par runder med jordfreseren før jeg la på jord og hønsegjødsel. Deretter dekket jeg det hele med sort plast og hentet plantene fra loftet. 

Tomatene var blitt ganske tynne og altfor spede til å bli støttet opp av tau. Dermed hentet jeg engangsgrillpinner av tre og laget små midlertidige støtter til plantene. Nesten alle tomatplantene ble satt ned. Jeg plantet ganske tett, men det er jo bare hovedstammen som skal få lov å vokse, så jeg satser på at det går greit.

Jeg koser meg med første planting

Klokka var 10 på søndagskvelden før jeg var ferdig. Alle de andre plantene var også hentet frem fra stue og loft og selv om ikke alle har fått sitt endelige oppholdssted, så tenkte jeg at de har det bedre på undervanningsfat ute i drivhuset.

Men, akk, det skulle jeg ikke ha tatt sjansen på. Ifølge værmeldingen var det ikke meldt frost i nærmeste fremtid, men da vi stod opp tidlig mandag morgen for å kjøre tilbake til Norge var det rim i gresset og på bilen. Jorda på et par såkasser som overnattet på terrassen var frosset.

Så, hvordan har det gått med alle frøplantene? For å være ærlig så vet jeg ikke. Etter alt arbeidet med å plantet ut, bare for å bli belønnet med en frostnatt, var jeg så deppa at jeg ikke orket å gå og se. kanskje er alle ihjelfrosset, men jeg håper termopaneleneh beskyttet litt og at noen planter har klart seg.

Fredag er det nesten to uker siden jeg var i Sverige, og da skal jeg tilbake. Jeg krysser fingrene for at ikke alt er ihjelfrosset, men jeg vet jo at særlig agurkene er ømtålige for frost. Det gjelder sikkert melonene og gresskarene også. Jeg krysser fingrene og håper XXX.